SIRUS-rapporter 7
Hva nå? Evaluering av prøveordning med sprøyterom
Oslo kommune åpnet sprøyterom 1. februar 2005, etter at Stortinget i desember 2004 vedtok en midlertidig lov om en prøveordning med sprøyterom. Forskerne Astrid Skretting og Hilgunn Olsen ved SIRUS har på oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet evaluert prøveordningen.
Begrenset bruk
I de første to driftsårene var det 383 brukere av sprøyteromsordningen. Av disse brukte 2/3 tilbudet i gjennomsnitt to ganger eller mindre per måned, mens bare 10 prosent brukte tilbudet mer enn seks ganger per måned. Det ble i gjennomsnitt satt 24 injeksjoner per dag.
Målene oppnådd?
- Et viktig formål med ordningen var å vurdere effekten av straffrihet for en brukerdose heroin. Politiet har støttet lojalt opp om ordningen, så dette må sies å ha fungert, sier Astrid Skretting.
- En annen målsetting var å bidra til økt verdighet for tungt belastede heroinmisbrukere. I den grad det er mulig å måle dette, må en kunne si at sprøyteromsordningen har bidratt til økt verdighet både på et allment og et individuelt nivå. Den gir et signal om anerkjennelse av hjelpebehov til alle sprøytemisbrukere. For den enkelte bruker kan den konkrete hjelpen som gis og måten de blir møtt på, sies å bidra til økt verdighet. Målsettingen om helse- og sosialfaglig oppfølging er derimot i begrenset grad oppfylt. Vi har ikke grunnlag for å si om prøveordningen har bidratt til færre overdoser eller overdosedødsfall, sier Skretting.
Brukerne gir uttrykk for stor tilfredshet med tilbudet. De oppgir trygghet for politi og vektere når de injiserer, og at de lærer å injisere slik at de får mindre skader, som grunner til at de oppsøker sprøyterommet.
Dilemmaer
Evalueringen peker på en rekke dilemmaer det må tas stilling til ved en eventuell permanent sprøyteromsordning: Skal det bare være tillatt å injisere heroin eller bør det også gis adgang til å røyke heroin, som innebærer mindre risiko for skader og overdoser? Skal det ikke tillates å injisere andre narkotiske stoffer enn heroin, så lenge det er få rene heroinmisbrukere i Norge? Kan en sprøyteromsordning tolkes som et signal om at samfunnet aksepterer bruk av narkotika? Er sprøyterom en riktig bruk av samfunnets ressurser og hvor langt skal samfunnet strekke seg for å imøtekomme rusmiddelmisbrukeres behov for ulike tjenester?
Permanent ordning?
Oslo kommune og Sosial- og helsedirektoratet får i rapporten kritikk for at sprøyterommet ble åpnet uten nødvendige forberedelser. Mangelfull opplæring av personalgruppa og lokaler som ikke tilfredsstilte kravene i forskriften, førte til store belastninger for de ansatte.
Evalueringen gir ingen anbefaling om prøveordningen bør gjøres permanent. Den påpeker imidlertid at en eventuell permanent sprøyteromsordning må stille krav til kommunene som ønsker å etablere et slikt tilbud. Lokalene må være hensiktsmessige og ivareta de ansattes sikkerhet. De ansattes opplæring og arbeidsforhold må også ivaretas på en bedre måte enn i prøveordningen.
Sammendrag
Spørsmål om etablering av sprøyterom ble reist i Stortinget første gang i 1999. Saken gikk fram og tilbake mellom Stortinget og skiftende regjeringer i flere omganger. Riksadvokaten påpekte at etablering av offentlig sprøyterom måtte hjemles i lov. Midlertidig lov og forskrift om prøveordning med lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyteromsloven) ble vedtatt av Stortinget i desember 2004. SIRUS fikk i oppdrag å evaluere prøveordningen.
Oslo kommune fikk godkjenning fra Sosial- og helsedirektoratet om å sette i gang prøveordning med sprøyterom. Oslo kommune åpnet sprøyterom i Tollbugata 3, 1. februar 2005.
Målgruppa for sprøyteromsordningen er "tungt belastede heroin-misbrukere som er fylt 18 år". Formålet med prøveordningen er å:
• vurdere effekten av straffrihet for besittelse og bruk av narkotika på et nærmere begrenset område,
• bidra til økt verdighet for tungt belastede narkotikamisbrukere,
• gi økt mulighet for kontakt og samtaler mellom rusmiddelmisbrukere og hjelpeapparat,
• bidra til å forebygge infeksjoner og smitte og
• redusere antall overdoser og overdosedødsfall.
I de første to driftsårene var det registrert 409 personer som brukere, og av disse var det 383 som brukte sprøyteromsordningen en eller flere ganger. Av de 383 var 71 prosent menn og 29 prosent kvinner, 23 prosent var 30 år eller yngre, 41 prosent 31-40 år og 37 prosent var eldre enn 40 år.
I de første to driftsårene ble det satt 17 226 injeksjoner, det vil si et gjennomsnitt på 24 injeksjoner per dag. Det er store variasjoner i hvor ofte de registrerte brukerne har brukt sprøyteromsordningen. Det er bare 10 prosent som har brukt sprøyteromsordningen mer enn seks ganger i gjennomsnitt per måned. 2/3 har i gjennomsnitt brukt tilbudet to ganger eller mindre per måned i den tiden de har vært registret.
80 prosent av brukerne rapporterte å skulle injisere 0,2 – 0,25 gram heroin (en "kvarting"). De fleste injeksjonene ble satt i arm (64 prosent). Andre kroppsdeler for injeksjon var lyske (19 prosent), bein (15 prosent) og hals (2 prosent).
Trygghet oppgis av brukerne som den viktigste grunnen til at de oppsøker sprøyteromsordningen. Viktige faktorer brukerne oppgir som grunn til at de føler seg trygge i sprøyterommet, er at de lærer å injisere på en måte som medfører mindre skader, at noen passer på i tilfelle overdose og at de er sikre på å kunne injisere uten å bli jaget av politi eller vekter.
Brukerne av sprøyteromsordningen uttrykker generelt stor tilfredshet med tilbudet som gis. Det er så godt som ingen som har noe å utsette verken på den veiledning de mottar ved injeksjon, hvordan de møtes av de ansatte eller det utstyr som tilbys. Ønskede endringer er i hovedsak utvidelse av åpningstidene og tillatelse til å injisere piller sammen med heroin.
Politiet har lojalt støttet opp om prøveordningen. Straffrihetsbestemmelsen må kunne sies å ha hatt den effekt at det fra et legalt perspektiv er praktisk mulig å drive en sprøyteromsordning, selv om det vil være umulig for ansatte å kontrollere at det bare medbringes én brukerdose heroin. Straffriheten har imidlertid også hatt en noe utilsiktet effekt, ved at heroin i små mengder i praksis er ytterligere avkriminalisert i Oslo sentrum.
I den grad det er mulig å operasjonalisere verdighetsbegrepet, kan sprøyteromsordningen sies å ha bidratt til økt verdighet for den aktuelle målgruppa. Sprøyteromsordningen kan sies å ha gitt økt verdighet til rusmiddelmisbrukere i vid forstand, ved at den anerkjenner behovet for å injisere narkotika på en minst mulig risikofylt måte. Sprøyteromsordningen kan også sies å gi en form for verdighet for den enkelte bruker gjennom måten han/hun blir møtt på av de ansatte.
Helse- og sosialfaglig oppfølging av brukerne av sprøyteromsordningen er registrert i 8 prosent av alle besøk. Slik oppfølging er imidlertid avhengig av tilstrekkelig bemanning. Hensiktsmessige lokaler som gir mulighet for separate samtaler, vil også kunne gi bedre muligheter for oppfølging.
Det er begrenset grunnlag for å si hvorvidt sprøyteromsordningen har bidratt til å forebygge infeksjoner og smitte. Brukerne må imidlertid forholde seg til klare regler for hygiene. De får også konkrete råd om hvordan de kan injisere på en måte som gir minst mulig skade med hensyn til sår og abscesser. Det ble gitt injeksjonsveiledning i 13 prosent av det totale antallet injeksjoner, og 81 prosent av brukerne har mottatt slik veiledning en eller flere ganger. En må kunne anta at brukerne tar noe av denne "lærdommen" med seg når de tar narkotika med sprøyte utenom sprøyterommet. Brukere opplyser også at de generelt er blitt mer oppmerksomme på hygiene når de injiserer.
0,6 prosent av alle injeksjoner i sprøyterommet medførte overdose. 18 prosent av brukerne har hatt overdose i sprøyterommet. Ingen av overdosene har ført til dødsfall. Det er ikke grunnlag for å si at sprøyteromsordningen har bidratt til reduksjon av overdoser/overdosedødsfall i Oslo. I fall en sprøyteromsordning skal kunne gi et slikt bidrag, må den ha kapasitet til å dekke en vesentlig andel av det totale antall injeksjoner som finner sted.
Oslo kommune/Rusmiddeletaten åpnet sprøyteromsordningen uten nødvendige forberedelser. Opplæringen av personalgruppa som skulle bemanne prøveordningen, var svært mangelfull. Det må i den forbindelse også rettes kritikk mot Sosial- og helsedirektoratet for at direktoratet som faginstans godkjente at Oslo kommune satte i gang sprøyteromsordningen. Direktoratet burde innsett at lokalene ikke tilfredsstilte forskriften og at den faglige forberedelsen var for dårlig.
Det har vært mange ansatte innom sprøyteromsordningen. Etter at arbeidet i den første fasen var preget av stor entusiasme, førte dårlige fysiske og psykososiale arbeidsforhold til mange sykemeldinger og oppsigelser. Mange ansatte følte seg utrygge og at de påtok seg stort ansvar for at brukere ikke skulle gå i overdose. Mange ansatte rapporterer om stor psykisk belastning som følge av å være tett opp til brukernes selvdestruktivitet. Ansatte i de to første driftsårene har følt seg dårlig ivaretatt av arbeidsgiver. De ansatte har i begrenset grad hatt mulighet for veiledning.
En eventuell permanent sprøyteromsordning må ha hensiktsmessige lokaler. Selve injeksjonsrommet må være stort nok til at de ansatte kan ha en viss fysisk avstand til brukerne når disse injiserer. Injeksjonsrommet må i tillegg ha to utganger for å ivareta de ansattes sikkerhet. Et injeksjonsrom må også ha spesielt god ventilasjon. Åpningstidene må i størst mulig grad tilpasses brukernes behov. Ivaretakelse av ansatte må gis høy prioritet. Det bør legges stor vekt på å gi de ansatte best mulig sikkerhet i arbeidssituasjonen. Dette gjelder så vel fysisk utforming av en sprøyteromsordning som at de psykososiale sidene ved arbeidssituasjonen må vektlegges. Integrering av en eventuell permanent sprøyteromsordning i en form for "helsehus" for rusmiddelmisbrukere bør vurderes.
Dilemmaer ved en sprøyteromsordning
En sprøyteromsordning innebærer ulike typer dilemmaer.
• På bakgrunn av at injisering av heroin innebærer større risiko for overdose enn røyking, kan det eksempelvis sees på som et dilemma at den norske prøveordningen bare tillater injisering.
• Så lenge det er få reine heroinmisbrukere i Norge, kan det også sees på som et dilemma at det bare er injisering av heroin som er tillatt.
• Det vil videre kunne sees på som et dilemma at en sprøyteromsordning kan bidra til å opprettholde rusmiddelmisbruk.
• En sprøyteromsordning vil ha problemer med å ta i mot brukere som er psykisk syke og utagerende. Det vil derfor kunne være et dilemma at de som kanskje har størst behov for en sprøyteromsordning, må utestenges.
• Injisering i hals og lyske medfører større risiko for skader enn injisering i arm. Det vil derfor være et dilemma hvorvidt en sprøyteromsordning skal tillate slik injisering.
• En sprøyteromsordning vil kunne motiveres ut fra et renovasjonsaspekt, noe som vil kunne føre til at hjelpeaspektet kommer i bakgrunnen.
• Et annet dilemma ved en offentlig sprøyteromsordning, vil være at det vil kunne tolkes som signal om at samfunnet aksepterer bruk av narkotika.
• Helsepersonelloven tilsier meldeplikt til barnevern (brukere med omsorgsansvar for barn), sosialtjenesten (graviditet) og politi (bilkjøring i påvirket tilstand). I noen situasjoner opplever ansatte dette som dilemmaer ved at de risikerer at aktuelle brukere vil unnlate å bruke sprøyteromsordningen.
• Så lenge en sprøyteromsordning er et knapt "gode", vil en ikke kunne være sikker på at det er de som trenger det mest, som får adgang. Det vil derfor være et dilemma om en skal legge "først til mølla" prinsippet til grunn, eller om andre kriterier skal gjelde.
• Det vil også kunne stilles spørsmål ved om sprøyterom er riktig bruk av samfunnets resurser og hvor langt skal samfunnet strekke seg i å møtekomme rusmiddelmisbrukeres behov for ulike tjenester.
