Artikkelen diskuterer alternative roller og utfordringer for forskere ved evaluering av lokalbaserte forebyggingstiltak på alkohol- og narkotikafeltet. Artikkelen bygger på casestudier i Finland, Sverige og Norge.
Tre alternative forskerroller presenteres i artikkelen: 1) forskeren som ikke-deltakende observatør, 2) forskeren som rådgiver og 3) forskeren som deltaker i utvikling og iverksetting av tiltak. De ulike rollene har hver sine styrker og svakheter. I praksis er valg av forskerrolle avhengig av hva slags tiltak som evalueres og hva som er fokus og overordnet mål i evalueringsstudien. Valg av forskerrolle har betydning for forskningsmetode og forskningens ansvar og etikk.
Når man planlegger evaluering av lokalbaserte forebyggingstiltak, må man ta hensyn til hvor langt man er kommet i utvikling og iverksetting av slike tiltak. Det første stadiet i utviklingen av en solid vitenskapelig basis for lokal rusmiddelforebygging krever pilotstudier og forsøksprosjekter. I den tidlige utviklingsfasen velger forskerne ofte å være aktive deltakere og partnere i lokalsamfunnet. Uten faglig bistand fra forskere eller andre øker risikoen for ikke å få noen effekt av tiltaket. Dersom testingen av pilotprosjektene viser at de kan være effektive, er det nødvendig å gå videre til den neste, mer naturlige testfasen. Effektmålinger der forskere opptrer som ikke-deltakende observatører vil da være nyttige.