– Nesten alle undersøkelser som konkluderer med at skoletiltak mot rusmiddelbruk gir effekt, er blitt utført av forskere som har evaluert sine egne forebyggingsprogrammer. Enkelte har også hatt økonomiske interesser av å dokumentere at tiltaket deres er virkningsfullt, sier SIRUS-forsker Hilde Pape.

Kritiske granskninger av effektstudiene bak ”suksesshistoriene” om rusforebygging i skolen, har avdekket mye tvilsom forskningsvirksomhet. Det dreier seg blant annet om manøvre som gir økt sannsynlighet for å ”dokumentere” gunstige virkninger, og om å underslå funn som peker i negativ retning.

– Løfterike konklusjoner om effektene av skoletiltak har ofte blitt trukket på sviktende forskningsmessige grunnlag, uttaler Pape.

Hun påpeker videre at enkelte forskere har gått aktivt inn for å bekrefte hypotesen om at rusforebygging i skolen virker etter hensikten. – Dette bryter med vitenskapelige idealer om å framskaffe mest mulig sikker viten, og står dessuten i strid med grunnleggende prinsipper for hypotesetestende forskning.

Et annet problem med ”suksesshistoriene” på dette forskningsfeltet, er at de nesten utelukkende skriver seg fra studier av tiltak som ble iverksatt under optimale forhold.

– I den ”virkelige verden” blir betingelsene sjelden lagt til rette for å oppnå størst mulig effekt. Vi vet derfor lite om hvilke virkninger – om noen – det er mulig å oppnå i praksis. Forskningslitteraturen gir imidlertid liten grunn til å være håpefull, påpeker Pape.

Framfor å operere med urealistiske målsetninger om å begrense de unges bruk av rusmidler, bør skolen styrke den faktaorienterte undervisningen om temaet, er SIRUS-forskerens konklusjon.

Se også kommentar på Papes artikkel av Henrik Natvig fra Universitetet i Oslo, og Papes tilsvar til ham i samme nummeret av Nordisk alkohol- og narkotikatidsskrift.