Åpningskapittelet handler om vanskeligheten ved å sammenligne ulike behandlinger når den ene har klienter som er letter å behandle enn den andre. Ved hjelp av statistiske metoder – som å trekke ut de som likner mest på hverandre og kun bruke disse – er det mulig å redusere dette problemet. Etter å ha bruke en slik metode på et datasett med 482 klienter, viser analysen at døgnbehandling gir bedre effekt enn poliklinisk behandling. Dersom man juster for kostnadene er det imidlertid ikke mulig å si sikkert at den ene behandlingen er bedre enn den andre
Kapittel to i avhandlingen viser at det ville være problemer med å trekke sikre konklusjoner selv med randomiserte eksperimenter, fordi mange klienter ikke ønsker å være med. En oppsummering av 107 artikler viser at man i gjennomsnitt sitter igjen med under halvparten av de klientene man startet med og at omtrent en tredjedel av klientene nektet å være med.
Det tredje kapittelet advarer mot å bruke modeller for spredning av smittsomme sykdommer som utgangspunkt for å modellere spredning av narkotika fordi disse modellene ikke tar hensyn til at kontakt med narkotikamisbrukere kan avskrekke like mye som det kan tiltrekke.
I det fjerde kapittelet testes hypotesen om at bruk av cannabis øker risikoen for senere bruk av tyngre stoffer som amfetamin og kokain. Analysen bruker en statistisk metode for å justere for uobserverbare faktorer og data fra en stor norsk undersøkelse om ungdoms narkotikabruk. Resultatene viser at bruk av cannabis øker sannsynligheten for bruk av tyngre stoffer, men at effekten er mindre enn tidligere antatt.
Det siste kapittelet argumenterer for at det ikke finnes noe nøytralt vitenskapelig svar på spørsmålet om hvor mye narkotika koster samfunnet fordi det er uenighet om hvilke kostnadskategorier man skal inkludere. Denne uenigheten lar seg ikke løse fordi den bunner i subjektive svar på spørsmål som når en person handler av fri vilje og hvilke ønsker som er moralsk akseptable.