Behandling eller kontroll – om makt og disiplinering i den norske rushelsetjenesten

Edle Ravndal

Rushelsetjenesten og behandlingsapparatet er samfunnsinstitusjoner hvor makt, kontroll og disiplinering utøves på forskjellige måter. Ved innføringen av Rusreformene fra 2003 kan det umiddelbart synes som om rushelsetjenesten har gjennomgått en faglig og politisk demokratiseringsprosess, hvor det primært er rusmisbrukernes rettigheter og velferd som står i sentrum. Begreper som for eksempel ruspasient, pasientrettigheter, rett til nødvendig helsehjelp vitner om en spesialisert, medisinsk behandling som setter pasienten i fokus.

Imidlertid er alle lover og reformer politisk styrte, og politikken veier alltid tyngre enn det faglige. Rusfeltet preges i dag av en type nyliberalistisk orientering med vekt på økonomisk rasjonalitet og kundeorientering. Evidensbaserte beslutninger, retningslinjer og veiledere er tydelige eksempler på en slik praksis. Også den økende medikaliseringen av rusfeltet er en utvekst av samme type orientering. De medisinske fagene får en stadig større rolle og flere samfunnsproblemer defineres som medisinske – nå også rusproblemene. Rusfeltet er flyttet over til spesialisthelsetjenesten samtidig som vi har en hurtig voksende substitusjonsbehandling. Gjennom denne typen tiltak preges rushelsetjenesten av både maktutøvelse, disiplinering og forsøk på kontroll.