Rapportens formål er å gi et bedre kunnskapsgrunnlag for å kunne vurdere nytten i ulike behandlingstiltak i forhold til kostnadene. Informasjon fra 482 klienter ved 20 ulike behandlingstiltak ble samlet inn.

Klientene rapporterte om en betydelig reduksjon i rusmiddelmisbruk og antall dager med kriminalitet etter behandling. Disse endringene viste seg å være stabile. Forbedringen i psykisk helse og arbeidsituasjon var mindre markant. 

Dersom tallene for endringer og kostnader blir sett i forhold til hverandre, viser det seg at ingen behandling er klart best på alle områder. Forskerne konkluderer med at man bør være svært varsom med å generalisere tallene utover å være en ren beskrivelse av kostnader og endringer for en gruppe klienter i et relativt kort tidsrom. Bare en ny oppfølging vil kunne vise om endringene holder seg stabile også over lengre tid.

Sammendrag

Hvert år bruker det offentlige betydelige ressurser på ulike tilbud til rusmiddelmisbrukere, men det har vært gjort få sammenlignende studier av nytten i forhold til kostnadene i ulike behandlingstiltak. Det er med andre ord et gap mellom de store pengesummene som brukes og den begrensede kunnskapen man har. Formålet med "nytte-kostnad" undersøkelsen og denne rapporten er derfor å bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag for de som skal ta beslutninger om behandling av narkotikamisbrukere i Norge.

Utvalg
For å kunne sammenligne ulike behandlingstiltak, samlet vi inn informasjon fra 482 klienter i 20 ulike behandlingstiltak. Klientene ble intervjuet tre ganger med ett års mellomrom. Utvelgelsen av klientene foregikk ved at alle klienter som kom til behandling i en viss tidsperiode ble spurt om å være med i undersøkelsen. De fleste klientene ble intervjuet for første gang i 1998/1999 da de ble tatt inn til behandling, bortsett fra klientene i medikamentassistert rehabilitering (MAR) som ble rekruttert i 1999/2000. De forskjellige tiltakene ble valgt slik at de representerte ulike behandlingsformer (døgnbehandling, poliklinisk behandling (PUT), MAR), samtidig som de var innenfor en praktisk geografisk rekkevidde for oppfølging.

Oppfølgingsprosenten er meget god - 92% ved første oppfølging etter rekrutteringsintervjuet og 88% etter andre. I tillegg til de som ikke ble intervjuet ved noen av oppfølgingsundersøkelsene, enten fordi de var døde eller fordi de ikke ble gjenfunnet, var det også noen som fortsatt var i behandling, noen som var i fengsel, på sykehus eller i andre "kontrollerte miljøer". Fordi vi ønsket å se hvordan det gikk med klientene etter behandling, ble de som var i ulike "kontrollerte miljøer" ekskludert. Vi satt da igjen med en gruppe på 356 klienter, som vi hadde informasjon om før behandling, og som ikke var i et "kontrollert miljø" ved ett av oppfølgingsintervjuene.

Reduksjon i rusmiddelbruk
Dersom vi ser på utvalget som helhet, viser tallene at klientene rapporterte om en betydelig reduksjon i rusmiddelmisbruken etter behandling. I gjennomsnitt gikk bruken av heroin ned med 58% (fra 14 dager per måned før behandling til 6 dager per måned ved oppfølgingen). Tilsvarende gikk bruken av amfetamin ned med 67% og antall dager med bruk av cannabis gikk ned med 35%. Avhengig av hvordan man måler, var mellom 30 og 40% av klientene helt rusfrie ved oppfølgingsintervjuene. Ungdomstiltakene hadde den største andelen helt rusfrie ved oppfølgingene (over 39%), så fulgte døgntiltakene (minst 26%), og deretter PUT og MAR med henholdsvis 23% og 20% som hadde vært helt uten bruk av rusmidler den siste måneden før oppfølgingsintervjuet (i hovedsak to år etter påbegynt behandling).

Mindre kriminalitet
Klientene rapporterte også om en sterk reduksjon i antall dager med kriminalitet; fra gjennomsnittlig 9 dager per måned før behandling til 3 etter behandling (en reduksjon på 66%). Den selvrapporterte endringen bekreftes også av data innehentet fra strafferegisteret som viser at klientene hadde et gjennomsnitt på 20 dager per år i fengsel i årene før 1998, mens gjennomsnittet sank til 7 dager i 2000. På andre indikatorer - som antall dager med psykiske problemer og antall dager i arbeid - var det også en forbedring, selv om denne ikke var så stor som for de andre indikatorene.

Stabile endringer
Dersom vi ser på gruppen klienter hvor vi har opplysninger ved begge oppfølgingstidspunktene (182 klienter som hadde vært i et "ikkekontrollert miljø" i minst ett år), viser det seg at noen av de viktigste endringene også var overraskende stabile. For eksempel var reduksjonen i bruken av heroin på 58% når man sammenligner bruken ved rekrutteringsintervjuet og første oppfølgingsintervju ett år etter. To år etter rekrutteringsintervjuet var reduksjonen fortsatt nesten like stor (56%) i forhold til rekrutteringsintervjuet.

Dersom vi ser på endringene i de ulike tiltakstypene, viser det seg at klientene i MAR hadde den største reduksjonen i bruken av heroin, mens klientene i psykiatriske ungdomsteam (PUT) har svært liten forbedring i bruken av ulike narkotiske stoffer. Konklusjonen er motsatt når man ser på psykiske plager. Da rapporterer klientene i PUT den største reduksjonen, mens klientene i MAR ikke hadde noen forbedring. Døgninstitusjonene kommer relativt godt ut med en jevnere reduksjon på begge indikatorene.

Kostnader
For å beregne kostnadene knyttet til behandling, tok undersøkelsen utgangspunkt i tiltakenes årsregnskap i tillegg til informasjon fra intervjuer med alle tiltakslederne. Regnskapene ble ført svært ulikt i de forskjellige tiltakene, slik at de ikke alltid var direkte sammenlignbare. Blant annet betalte ikke flere av tiltakene husleie og de mottok administrasjonstjenester uten at kostnadene til dette fremgikk av regnskapene. Ved å innhente informasjon om lokalenes størrelse og omfanget av mottatte tjenester, kunne vi justere regnskapene slik at de i større grad ble sammenlignbare.

Tallene viste da at en plass på døgninstitusjon kostet nær 2000 kroner per døgn (2700 kroner i tiltak for ungdom), en konsultasjon ved PUT kostet nesten like mye (1900 kroner), mens behandling i MAR kostet noe over 300 kroner per døgn. PUT-klientene var i gjennomsnitt inne til 14 konsultasjoner i løpet av den toårige observasjonstiden. Kostnadene for en gjennomsnittsklient i PUT ble dermed over 26 000 kroner i løpet av observasjonstiden. Til sammenligning var gjennomsnittlig oppholdstid ved døgntiltakene 339 døgn, noe som utgjorde en kostnad på omkring 645 000 kroner. Også kostnadene knyttet til klientene i MAR - med et gjennomsnitt på over 210 000 kroner - lå betydelig høyere enn kostnadene per PUT-klient.

I tillegg må man ta hensyn til at noen av klientene også har mottatt behandling ved flere steder enn rekrutteringstiltaket. For eksempel gikk noen av PUT-klientene over til døgnbehandling. Dersom man inkluderer disse kostnadene stiger den gjennomsnittlige utgiften til de klientene som opprinnelig ble rekruttert i PUT til godt over det dobbelte (67 000 kroner per klient). Det er imidlertid av begrenset interesse å sammenligne kostnader alene. Det er først når man ser på kostnadene i forhold til behandlingen at tallene blir nyttige.

Endringer i forhold til kostnader
Dersom tallene for endringer og kostnader blir sett i forhold til hverandre, viser det seg at ingen behandling er klart best på alle områder. For 100 000 kroner "fikk" man den største forbedringen når det gjaldt heroinbruken i MAR (med 4,6 færre dager per måned per 100 000 kroner), mens PUT så ut til å gi størst forbedring når det gjaldt psykiske plager (en reduksjon på 8,4 dager per måned per 100 000 kroner).

Man bør imidlertid være svært forsiktig med å trekke for bastante konklusjoner på grunnlag av disse tallene. For det første er det store individuelle variasjoner - spesielt blant PUT-klientene. Dette gjør at det er stor usikkerhet rundt gjennomsnittstallene for PUT. Videre er det problematisk å sammenligne kostnader fordi MAR i motsetning til andre behandlingstiltak, er ment å være en livslang behandling.
Behandlingskostnader til disse klientene vil derfor fortsette å løpe, mens for andre klienter er behandlingskostnaden i noen tilfeller en engangsutgift. Videre må man se resultatene i forhold til den
klientgruppen de ulike tiltakene arbeider med, og hvordan det eventuelt ville ha gått med disse klientene dersom de ikke hadde fått den behandlingen de faktisk fikk.

Disse problemene gjør at man bør være svært varsom med å generalisere tallene utover å være en ren beskrivelse av kostnader og endringer for en gruppe klienter i et relativt kort tidsrom. Bare en ny oppfølging vil kunne vise om endringene holder seg stabile også over lengre tid. En tredje oppfølging vil derfor gjennomføres i 2005.