Rapporten har til hensikt å undersøke om ”kriteriene i dagens inntektssystem på en god nok måte ivaretar at kostnadene innen rus- og psykiatrisektoren varierer mellom kommunene.” Rapporten har tre hoveddeler som tar for seg henholdsvis brukergruppens størrelse, kommunenes utgifter og til slutt en analyse av hvilke kriterier som kan forklare variasjonen i utgifter og brukergrupper.
Sammendrag
Data
Prosjektgruppen har undersøkt et stort datamateriale for å prøve å beskrive variasjon i brukergruppenes størrelse mellom kommuner. Blant annet har man innhentet opplysninger om antall rusrelaterte diagnoser ved somatiske sykehus og antall psykiatriske konsultasjoner/innleggelser for hver kommune. Disse variablene indikerer noe av variasjonen i brukergruppenes størrelse mellom kommuner. Begge variablene viser en tendens til at store kommuner – og spesielt storbyene – har større brukergrupper enn andre kommuner. En noe klarere tendens fant man i de direkte kommunale utgiftene til rusarbeid der store kommuner (over 40 000 innbyggere) hadde fem ganger større utgifter per innbygger enn små kommuner (under 5000 innbyggere). Selv om tendensen var klar, var det også mange unntak der små kommuner hadde til dels meget store utgifter per innbygger og store brukergrupper i forhold til folketallet.
Utgifter til rus og psykiatri
Med utgangspunkt i regnskapsdata fra KOSTRA-databasen har kommunenes utgifter til personer med rusproblemer og/eller psykiske problemer blitt analysert. Denne rapporten beskriver utgiftene deskriptivt eller slik de faktisk framkommer i regnskapene og ikke normativt ut i fra behovsanalyser. Lovverket pålegger kommunene ansvaret for flere tjenester der bruk av rusmidler trolig er en av flere viktige årsaker til omfanget av tjenestebehovet.
Blant de viktigste direkte kommunale utgiftene, er egenandeler ved behandling og kostnader knyttet direkte til arbeid med rusmiddelmisbrukere (utekontakter med mer). Kommunene i Norge brukte til sammen over 500 millioner på dette arbeidet i 2001 (netto) dvs. 112 kroner per innbygger. Det finnes ingen tilsvarende oversikt i regnskapene over hvor mye kommunene brukte av egne midler på psykisk helsearbeid (dvs. i tillegg til midlene fra den statlige opptrappingsplanen), men det er grunn til å tro at bruken av egne midler er beskjeden - både fordi kommunene ikke betaler egenandeler ved psykiatrisk behandling og fordi opptrappingsmidlene dekker mange av de utgiftene kommunene har.
Indirekte utgifter
I tillegg til de direkte utgiftene til rus og psykiatri kommer indirekte utgifter der sosialhjelp og barnevern peker seg ut som ekstra viktige. Prosjektgruppen har samlet informasjon fra ulike brukerundersøkelser, og det har også blitt lagt ved spørsmål om brukergrupper og utgifter i en av SIRUS' egne spørreundersøkelser. Med utgangspunkt i disse undersøkelsene, kan man anta at rundt regnet 23% av sosialhjelpsutgiftene går til personer med rusproblemer. Basert på disse anslagene, kan man anslå de totale kommunale rusutgiftene til minst 2,2 milliarder kroner (479 kroner per innbygger). Dette er en relativt liten andel av de totale kommunale driftsutgiftene, men det er store variasjoner mellom kommunene.
Statistisk analyse
For å undersøke om dagens kriterier i kostnadsnøklene i tilstrekkelig grad fanger opp variasjonen i utgifter til rus og psykiatri mellom kommuner, og for å undersøke om andre relevante variable kunne være aktuelle som objektive kriterier, har statistisk analyse blitt gjennomført. Analysen av variasjonene mellom kommunenes utgifter viser at flere av de sosiale kriteriene som er i kostnadsnøkkelen for statlige overføringer til kommunene ("skilte 15-59 år" og "arbeidsledige 16-59 år"), sammen med den mer indirekte relaterte variabelen ”innvandrere, fjernkulturelle, over 5 år” fanger opp en betydelig del av de direkte rusutgiftene (32% etter at man hadde justert for kommunens frie inntekter).
Blant de variablene som ikke er i det nåværende inntektssystemet, fant man i analysen at "rusrelaterte diagnoser" ved sykehus påvirket rusutgiftene og at "psykiatriske innleggelser og konsultasjoner" var en signifikant variabel for å forklare kommunale variasjoner i utgifter til sosialhjelp og barnevern. Videre fant man at forskjellige variabler som fanger opp ”urbanitet” også kunne forklare en del av variasjonen mellom kommunene.
For å analysere variasjoner i brukergruppen innen psykiatri, analyserte man også antallet personer i ulike kommuner som i løpet av 2001 enten ble innlagt eller var til konsultasjon ved en psykiatrisk behandlingsinstitusjon. Konklusjonen fra disse analysene, var at man i liten grad klarte å forklare variasjonen mellom kommunene. Den eneste variabelen – bortsett fra størrelsen "frie inntekter i fylket" – som viste seg å være signifikant var andelen ”ikke-gifte 16 og 67 år.”
Hovedkonklusjon
Hovedkonklusjonen blir dermed at de eksisterende variablene i kostnadsnøklene forklarer mye av variansen i utgiftene innen rus og psykiatri (relativt til det som lar seg forklare) og dersom man skulle legge til noen variabler så bør man vurdere både "rusrelaterte diagnoser", antall "psykiatriske innleggelser og konsultasjoner", eller en variabel basert på folketall (folkemengde opphøyet i 0,2 eller invers folkemengde). Alle disse kom ut som viktige variabler i flere av regresjonene.
