Rapporten retter søkelys mot møtet mellom klienter med innvandrerbakgrunn og ansatte i ulike tiltak for rusmiddelmisbrukere i Norge. Utvalget besto av 23 klienter over 18 år med forskjellig ikke-norsk etnisk bakgrunn og 61 ansatte fra 16 forskjellige offentlige rusmiddeltiltak og instanser som sosialkontor, avrusnings-, utrednings- og behandlingsinstitusjoner.
Hovedkonklusjonen er at klientene og de ansatte formidler en dyp uenighet om hva behandling innebærer. Deres forskjellige og motsetningsfulle forestillinger og forventninger til hva behandling er forhindrer dem i å etablere kontakt og utvikle et samarbeidsforhold. Måten de forholder seg, eller ikke forholder seg, til uenigheten bidrar til å forsterke de vanskelige samhandlingssituasjonene. Det at de ikke forhandler seg frem til en gjensidig situasjonsdefinisjon fører samtalene ut i en monolog. En monolog der ansatte i stor grad fremstår som aktive deltagere og klientene som passive tilskuere.
Sammendrag
I rapporten fokuseres det på hva som skjer i møtet mellom klienter med innvandrerbakgrunn og ansatte i ulike tiltak for rusmiddelmisbrukere i Norge. Utvalget besto av 23 klienter over 18 år med forskjellig ikke-norsk etnisk bakgrunn og 61 ansatte fra 16 forskjellige offentlige rusmiddeltiltak og instanser som sosialkontor, avrusnings-, utrednings- og behandlingsinstitusjoner. Det empiriske materialet bygger på seks måneders feltarbeid i 1998 og regelmessige intervjuer med fire av klientene i og utenfor langtidsbehandlingsinstitusjonene frem til 2000.
Studien er ikke en representativ undersøkelse, men en eksplorerende med vekt på noen klienter med innvandrerbakgrunn i samhandling med ulike ansatte i tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukere. Empirien er fortolket i lys av sosiologiske og antropologiske teorier og begreper samtidig som de fortolkede beskrivelsene er påvirket av at jeg tidligere har arbeidet innenfor rusmiddelfeltet som sosialarbeider.
De ansattes kultur
Ansattes arbeidsdag var preget av en møte- og snakkekultur som de forventet at klientene skulle delta i. Med bakgrunn i samtalens sentrale plass i behandlingsprosessen betegner jeg de ansattes behandlingsform som snakkekuren. Det er gjennom aktiv deltagelse i snakkekuren at klientene skal forandre seg fra å være en stoffmisbruker til å bli en rusfri selvstendig person. Behandling handler for de ansatte i stor grad om individet og dets muligheter for selvrealisering.
Klientenes kultur
Klientene, som gir uttrykk for en sterk tilknytning til et familiekollektiv, knytter i større grad behandling til familiære forpliktelser. Mens ansatte er opptatt av at klientene trenger å bearbeide problematiske forhold i dem selv gjennom samtaleterapi, fremstiller de mannelige klientene seg som arbeidsløse som trenger hjelp til å skaffe arbeid for å forsørge familien. I motsetning til ansatte som formidler at de har en tro på ordets forløsende kraft, gir flere av klientene uttrykk for at en slik kur snarere vil befeste dem i det problematiske. De anser rus som et tilbakelagt problem som de forsøker å glemme og formidler at de ikke ønsker å bli minnet på det gjennom å snakke. De ber om hjelp til å kaste rusmiddelproblemet på glemselens hav for å bli alminneliggjort og gjenvinne familiens og sin verdighet
Forsøk på samarbeid
Klientene og de ansatte forsøkte å samarbeide uten en felles situasjonsdefinisjon, noe som gjorde samhandling vanskelig. Det eksisterte en uutalt uenighet om hvilken av klientenes sosiale statuser som skulle gjøres relevant og dermed hva de hadde å gjøre sammen. Vanskelighetene ble forsterket da klientenes problem- og løsningsforståelse ble overhørt og ansattes forståelse ble gjeldende i hjelperrelasjonen. For klientene innebar det å inngå i en terapeutisk offentlighet, som de avviste fordi de ikke hadde tilstrekkelig tillit til ekspertsystemet og tro på snakkekuren. De fleste klientene forlot de aktuelle rusmiddeltiltakene, noe som blant annet kan tilskrives den vanskelige hjelperrelasjonen som utvikler seg mellom dem og de ansatte.
Konklusjon
Hovedkonklusjonen av undersøkelsen er at klientene og de ansatte formidler en dyp uenighet om hva behandling innebærer. Deres forskjellige og motsetningsfulle forestillinger og forventninger til hva behandling er forhindrer dem i å etablere kontakt og utvikle et samarbeidsforhold. Måten de forholder seg, eller ikke forholder seg, til uenigheten bidrar til å forsterke de vanskelige samhandlingssituasjonene. Det at de ikke forhandler seg frem til en gjensidig situasjonsdefinisjon fører samtalene ut i en monolog. En monolog der ansatte i stor grad fremstår som aktive deltagere og klientene som passive tilskuere.
