Rapporten bygger på analyser av ni spørreundersøkelser som SIFA/SIRUS har gjennomført mellom 1962 og 2004. Ved å koble undersøkelsene sammen kan man se på endringer i holdninger til alkoholpolitikken over tid, og i ulike sosiale grupper.
Det har skjedd en liberaliseringen av alkoholpolitikken i perioden, som særlig har hatt betydning for folks alminnelige tilgang til legal alkohol. Denne liberaliseringen ser ut til å ha hatt god støtte i befolkningen. Rapporten peker på flere årsaker til dette. Blant de viktigste er at den tradisjonelt mest restriktive gruppen, nemlig de som sjelden eller aldri selv drikker alkohol, både har krympet i antall og blitt mindre restriktive.
Rapporten konkluderer med at den viktigste skillelinjen i den alkoholpolitiske debatten ikke lenger går mellom en alkoholrestriktiv og en alkoholliberal side i befolkningen. Et slikt skille ser ut til å være mer treffende for situasjonen på 1960- og -70-tallet. I dag ser det ut til at det viktigste skillet heller går mellom dem som ønsker en mer liberal alkoholpolitikk på den ene siden og dem som slutter opp om politikken på den andre.
Sammendrag
Denne rapporten bygger på analyser av data som er satt sammen av ni spørreundersøkelser som SIFA/SIRUS fikk gjennomført i perioden mellom1962 og 2004. I alle undersøkelsene ble et representativt utvalg av den voksne befolkningen blant annet spurt om sine holdninger til alkoholpolitikken.Ved å koble undersøkelsene sammen har det vært mulig å se på endringene i folkemeningen over tid, og i ulike sosiale grupper.
Støtte til liberalisering
Perioden fra begynnelsen av 1960-tallet har vært preget av at en synkende oppslutning om restriktive innstramminger i alkoholpolitikken har falt sammen med en økende oppslutning om mer liberale regler. I alle undersøkelsene som denne rapporten bygger på har det likevel vært et flertall som støttet opp om de gjeldende omsetningsreglene, både i hjemkommunen og i landet som helhet. Oppslutningen om alkoholpolitikken mer generelt har dessuten økt i perioden, til tross for at det både har vært et overveldende flertall som mener alkoholprisene er for høye og et relativt stort flertall som ønsker vin i butikkene siden midten av 1990-tallet. Liberaliseringen av alkoholpolitikken i perioden, som særlig har hatt betydning for folks alminnelige tilgang til legal alkohol, ser dermed ut til å ha hatt god støtte i befolkningen.
Det er imidlertid ikke sikkert at det at stadig flere ønsker ytterligere endringer i liberal retning står i et motsetningsforhold til at perioden også kjennetegnes av en stadig mer liberal alkoholpolitikk. En mulighet er at det først og fremst er folkemeningen som påvirker alkoholpolitikken, og at de politiske endringene i perioden ikke har holdt tritt med en enda raskere utvikling i liberal retning i opinionen (Saglie & Nordlund 1993). En annen mulighet er imidlertid at en mer liberal politikk i seg selv har ført til at kravet om enda flere endringer i liberal retning har økt, blant annet som et resultat av at en mer liberal alkoholpolitikk også fører til økt konsum, og dermed til at stadig flere har interesse av å fjerne restriksjonene på sitt eget forbruk.
Det er likevel ikke lett å si om det hovedsakelig er politikken som påvirker folkemeningen, om det først og fremst er omvendt eller om det er bakenforliggende forhold som påvirker begge. Analysene har uansett vist at holdningene til alkoholpolitikken er nært forbundet med forhold som om og hvor ofte man drikker alkohol. Økningen i alkoholkonsumet i perioden, som det ikke er urimelig å se i sammenheng med en mer liberal bevillingspolitikk, henger derfor også sammen med en liberal trend i folkemeningen siden 1960-tallet.
Stemningsskifte blant de restriktive
Særlig viktig har det imidlertid vært at den tradisjonelt mest restriktive gruppen, nemlig de som sjelden eller aldri selv drikker alkohol, både har krympet i antall og blitt mindre restriktive. Siden de som sjelden eller aldri drikker alkohol hele tiden har vært, og fremdeles er, overrepresentert blant dem som ønsker en strengere alkoholpolitikk, gikk for eksempel oppslutningen om restriktive innstramminger i politikken ned i takt med den kraftige nedgangen i andelen som sjelden eller aldri drakk alkohol utover 1960-tallet.
Man skulle kanskje da tro at holdningene innad i denne gruppen ble stadig mer restriktive, siden det er å forvente at de som først endrer status fra å drikke sjelden eller aldri til å drikke oftere også er de som har de mest liberale holdningene til alkohol. Slik har det imidlertid ikke vært, og i løpet av en forholdsvis kort periode på begynnelsen av 1980-tallet endret også den dominerende holdningen seg brått blant de som sjelden eller aldri selv drikker alkohol, fra at de fleste ønsket strengere regler til at de fleste mente reglene var passe strenge. Dette har igjen ført til at andelen som har ønsket ytterligere innstramminger i alkoholpolitikken i befolkningen som helhet siden midten av 1980-tallet har vært forsvinnende liten.
Mye av stemningsskiftet blant dem som sjelden eller aldri drakk alkohol på begynnelsen av 1980-tallet bør nok både ses i sammenheng med at man i denne perioden gjennomførte flere avgiftsøkninger og at det i kortere eller lengre perioder var umulig for folk å kjøpe vin og brennevin på grunn av arbeidskonflikter på vinmonopolet. Antakelig førte denne situasjonen til økt misnøye blant de som oftere drakk alkohol, noe som igjen kan ha ført til at mange som sjelden eller aldri drakk alkohol følte at kampen om å få støtte for restriktive endringer stort sett var tapt. Det er da også mulig at mange følte at det ville være langt viktigere å forsøke å forsvare den gjeldende politikken, og forsøke å unngå endringer i liberal retning, enn å holde fast på målet omytterligere innstramminger.
Skillelinje i befolkningen
Det ser også ut til at den viktigste skillelinjen i den alkoholpolitiske debatten ikke lenger går mellom en alkoholrestriktiv og en alkoholliberal side i befolkningen. Et slikt skille ser ut til å være mer treffende for situasjonen på 1960- og -70-tallet, mens det i dag ser ut til at det viktigste skillet heller går mellom dem som ønsker en mer liberal alkoholpolitikk på den ene siden og dem som slutter opp om politikken på den andre.
