I norske skoler foregår det mange ulike aktiviteter som går under betegnelsen "rusforebygging". Mens enkelte opplegg kan være nyttige og lærerike, har andre antakelig lite for seg. En skal heller ikke se bort fra at noen tiltak kan virke mot sin hensikt, eller ha andre negative virkninger. Det er derfor viktig få på plass en veileder om rusforebygging i skolen, og prisverdig at Helsedirektoratet har tatt initiativ til å gjøre det.
Et hovedmål med den aktuelle veilederen er å få skolene til å dra veksler på den forsknings-baserte kunnskapen på feltet. Mer spesifikt er hensikten å fremme skolenes satsing på tiltak som bidrar til redusert rusmiddelbruk blant elevene, og å forankre dette i skolens lærings-planer. Det springende punktet er om det faktisk finnes skoletiltak som kan forventes å gi tilsiktede atferdseffekter.
Den internasjonale forskningslitteraturen om skolebaserte tiltak som tar sikte på forebygging av rusmiddelbruk, er omfangsrik, men gjennomgående lite oppløftende. Mange oppsummeringer av denne litteraturen er publisert i nyere tid, inkludert flere norske. Det gjelder blant annet NOU-rapporten (nr.4/2003) som den såkalte forskerkommisjonen sto bak, og som konkluderte med at "[Skole]programmene påvirker først og fremst de faktiske kunnskapene om alkohol og narkotika, og i mindre eller ingen grad atferd". En liknende kon-klusjon er å finne i en ny SIRUS-rapport (nr.5/2010), som bygger på både norsk og inter-nasjonal forskning: "Studier av [..] skolebaserte tiltak viser i hovedsak ingen effekt på alkoholbruk eller relaterte problemer." Den mest sentrale internasjonale publikasjonen om ulike forebyggingsstrategier er antakelig "Alcohol - no ordinary commodity", som forelå i revidert versjon tidligere i år. Også der blir forskningen om effektene av skoletiltak oppsummert på en lite oppløftende måte.
I utkastet til veileder blir denne forskningslitteraturen forbigått i stillhet. SIRUS finner det betenkelig at en veileder som tar sikte på å fremme en evidensbasert praksis, bygger på grunnpremisser som mangler forskningsmessig forankring. Dette reiser dessuten etiske spørsmål, blant annet om en slik utelating kan innebære at man fører de som planlegger ulike skolebaserte forebyggingsprogrammer bak lyset. Tilsvarende kan man spørre om det er etisk forsvarlig å oppmuntre skolene til å iverksette ressurskrevende tiltak - uten å gjøre oppmerksom på at innsatsen neppe kommer til å ha effekt på elevenes rusmiddelbruk.
SIRUS finner det også betenkelig at den planlagte veilederen støtter seg til anbefalingene i den såkalte Nordahl-rapporten. Disse anbefalingene er i stor grad basert på antakelser og utilstrekkelig dokumentasjon, og gir derfor ikke grunnlag for skolene til å velge rusmiddel-forebyggende tiltak "som er forskningsbaserte og som kan vise til resultater" (som det heter på s. 25 i den foreslåtte veilederen).
Det finnes riktignok studier som kan tyde på at skolebasert rusmiddelforebygging gir tilsiktete atderdseffekter, men de har nesten utelukkende blitt utført av forskere med potensielle egeninteresser i å avdekke gunstige virkninger av forebyggingsprogrammer de selv har bidratt til å utvikle. Det er også mange andre, til dels svært alvorlige, svakheter og begrensninger ved de løfterike studiene som er nevnt i denne sammenheng.(1) Resultatene må følgelig tas med betydelig forbehold. Dessuten peker brorparten av forskningen på feltet uansett i disfavør av skolebaserte tiltak. Derfor ville da ha vært mer redelig dersom veilederen forholdt seg til følgende problemstilling: Hvordan kan skolene forholde seg med hensyn til rusmiddelforebygging - tatt i betrakning at innsatsen ikke kan forventes å føre til redusert rusmiddelbruk blant elevene?
SIRUS-forskning tyder på at norsk skoleungdom vet lite om rusmidler og rusmiddelbruk. Å bidra til økt kunnskap om temaet framstår derfor som en viktig oppgave. I en forebyggende sammenheng er det spesielt viktig at skolen formidler kunnskap om effektive alkoholpolitiske virkemidler. Dette er et poeng som nevnes i veilederen, og som med fordel kunne ha vært utdypet mer.
En avsluttende kommentar knytter seg til anbefalningen om å få ungdom til å gjennomføre kartleggingsundersøkelser av rusmiddelbruken blant elevene på sin egen skole. Som Helsedirektoratet er kjent med, har det vært et økende problem med stadig lavere svar-prosent i nasjonale surveyundesøkelser om bruk av rusmidler. Det er grunn til å tro at de mange lokale undersøkelsene er en av forklaringene. Det kan også stilles spørsmål ved nytten av slike lokale undersøkelser og etiske problemer knyttet til personvern.(2)
Riktignok nevnes det at den enkeltes personvern i så fall må ivaretas, men hvordan kan sikre den enkeltes anonymitet blir ikke beskrevet. Prinsipper om frivillighet og informert samtykke blir ikke omtalt i det hele tatt. Det ligger i sakens natur at det kan oppstå etiske problemer i tilknytning til slike kartlegginger, og dette bør i langt større grad tematiseres. Å få elevene til å finne fram til det som allerede finnes av dokumentasjon om rusmiddelbruk blant ungdom, er etter alt å dømme å foretrekke. Ut fra de nevnte grunner finner SIRUS det betenkelig at Helsedirektoratet oppfordrer til at det bør gjennomføres lokale undersøkelser om bruk av rusmidler blant ungdom.
Noter
1) Pape, H. (2009) Skoletiltak som synes å gi effekt: Fruktbar forskning om rusforebygging eller suspekte historier om suksess? Nordisk alkohol- & narkotikatidsskrift 26, 341-354.
2) Storvoll, E,, Rossow, I. & Pape, H. (2007) Til nytte for handlingsplaner? Rus & samfunn nr 4/2007 s 14-15.
