Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) har vært tilgjengelig i Norge, siden 1998, som et nasjonalt medisinsk behandlingstilbud for personer med opiatavhengighet. Både innad og mellom ulike land har det vært beskrevet ulikheter i hvordan denne type behandling organiseres og tilbys.
Forskere fra Seraf- Senter for rus- og avhengighetsforskning har undersøkt forskjeller i behandling mellom de 14 LAR-sentrene.
Det ble funnet at det på undersøkelsestidspunktet i 2008 var store forskjeller mellom sentrene i forhold til organisering,
behandling og behandlingsutfall. Det var ulikheter i antall personer pr ansatt, hvilket medikament som ble foreskrevet (metadon
eller subutex®/subuxone®), overvåket medikamentinntak og urinprøver. I tillegg var det store forskjeller i rusbruk og sosialrehabilitering.
Sentre som hadde mer rusbruk blant sine pasienter hadde færre pasienter med egen bolig, flere pasienter uten arbeid og flere
pasienter som hadde sosial støtte som viktigste inntektskilde.
Disse forskjellene oppstod selv om sentrene var underlagt de samme retningslinjene for behandling og regelmessige møter mellom
lederne i de ulike sentrene. Dette viser hvordan retningslinjer kan forstås og implementeres ulikt og viser at implementering
av slike retningslinjer kan være vanskelig. Ny forskrift og nye retningslinjer ble introdusert i 2010, og organiseringen av
LAR sentrene er også endret. Spørsmålet er om ulikhetene mellom de ulike sentrene vil vedvare eller om disse tiltakene har
vært tilstrekkelig for å redusere de ulikhetene som er dokumentert i denne undersøkelsen.
Sirus-medarbeider Linn Gjersing var ansatt ved Seraf da undersøkelsen ble gjennomført og artikkelen ble skrevet.
