En jury ledet av professor Willy Pedersen ved Universitetet i Oslo har valgt ut de 25 mest innflytelsesrike norske sosiologiske tekstene fra Eilert Sundt til i dag. Juryen har i arbeidet stilt seg spørsmålene: Hva er de viktigste sosiologiske tekstene? Hvilke norske arbeider ligger til grunn for de tenkemåter som er rådende i dagens sosiologi?
- Artikkelen til Skog er blant de beste i norsk sosiologi fordi den stiller konkrete og viktige politiske spørsmål. Deretter gir den et teoretisk begrunnet svar. Samtidig viser den hvordan sosiologifaget tar i bruk nye statistiske metoder som Skog bruker for å belyse konkrete spørsmål. Slik peker artikkelen fra 1985 framover og er en god avslutning av kanonen, sier Willy Pedersen som har skrevet begrunnelsen for valget.
Ole-Jørgen Skog var ansatt ved SIRUS´ forløper SIFA - Statens institutt for alkoholforskning - i en årrekke, og var instituttets sjef fra 1988 til 1994. Deretter ble han professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.
Begrunnelse for valget av Skogs artikkel
Går det et klart skille mellom alkoholikerne og resten av befolkningen? Kan folk flest øke forbruket av alkohol, uten at det blir flere som får alkoholproblemer? Slike spørsmål ligger i kjernen av Ole-Jørgen Skogs artikkel The collectivity of drinking cultures: A theory of the distribution of alcohol consumption (1985).
Den franske demografen Sully Ledermann var antakelig den første som studerte alkoholkonsumets fordeling i befolkningen. I en serie arbeider på 1940 og -50-tallet hevdet han å kunne påvise at det var sammenheng mellom alkoholkonsumet og dødeligheten av bestemte sykdommer. Dessuten mente han at endringer i totalforbruket resulterte i endringer i andelen storkonsumenter av alkohol. Ledermann var statistisk skolert og mente at fordelingen av alkoholkonsumet tilhørte den såkalt log-normale fordelingsklassen.
Artikkelen starter med at Skog kort redegjør for Ledermanns teori, før han forkaster den: Den understøttes ikke av empiriske data. Den tilfredsstiller ikke vanlige krav til en vitenskapelig teori. I så fall måtte den identifisere sosiale mekanismer som genererte resultatene . Det gjør ikke Ledermann. Likevel er han på spor av noe, hevder Skog. Det er en kollektiv dimensjon i befolkningens drikkeatferd. Endringer i forbruket skjer ikke hos enkeltindivider, men i større grupper. Vi beveger oss sammen og i takt opp- eller nedover forbruksskalaen. Skog kaller teorien til Ledermann for "rigid". Siktemålet er å erstatte den med en som er mer fleksibel, og som også bør peke mot mekanismer som gjør at endringer i alkoholforbruket faktisk vil skje i større grupper.
Skog setter fram to hypoteser: En må, for det første, anta at en rekke faktorer påvirker folks drikkeatferd. Det handler om gener, sosiodemografiske forhold, familie, venner. Faktorene opptrer uavhengig av hverandre, men det vil være samspill mellom dem. For det annet må en anta at de viktigste mekanismene er knyttet til sosial interaksjon. Folks drikkeatferd synkroniseres med de vanene en finner i deres sosiale nettverk.
Artikkelen er deduktiv og analytisk. Den trekker på data fra en rekke land og dokumenterer forfatterens fortrolighet med så vel store datasett som kompleks statistikk. Den er ikke lettlest, likevel er det eleganse i slutningene. I figur 3 faller det hele på plass: Her viser Skog hvordan gjennomsnittskonsumet i en befolkning er nøkkelen til å forstå hvor høyt konsumet blir i hver konsumentgruppe, både de som ligger lavt og høyt på konsumskalaen. Han leder oss deretter pedagogisk gjennom implikasjonene. Alkoholproblemene er forankret i de generelle drikkemønstre i samfunnet. Det er glidende overganger mellom vanlig og problematisk konsum og rimeligere å snakke om et "alkohol avhengighets syndrom" enn om alkoholisme som en distinkt tilstand, avgrenset fra normale drikkemønstre.
Artikkelen skulle bli mye sitert. Men den skulle også knyttes til et krevende alkoholpolitisk program: Folk flest må være målgruppe for de viktigste tiltakene. Alle som har opplevd alkoholpolitiske debatter de siste tjue årene, har hørt ekko av argumentasjonen. Artikkelen skulle for Skog selv danne opptakt til empiriske studier fra en rekke land, hvor han viser hvordan totalkonsumet av alkohol i en befolkning også er en nøkkel til variasjoner i dødelighet og problemer som ulykker, vold, selvmord.
Skog var en uvanlig dyktig empirisk forsker. Ulikt mange den epidemiologiske tradisjonen han plasserte seg innenfor, var han også - i beste mening - intellektuelt rastløs. Han leverte arbeider om rasjonalitet og avhengighet. Temaet fra artikkelen om den kollektive drikkekulturen trekker han seinere med i en analyse av Durkheims slutninger i Selvmordet. Durkheim avviser at alkohol har noen stor betydning for selvmordsratene i Frankrike, men her tar han feil, hevder Skog og reanalyserer Durkheims data. Uten skadefryd viser han hvordan de bør tolkes på en annen måte. Deretter viser han hvilke mekanismer som kan ha virket, når alkoholforbruket faktisk viser seg å være en av nøklene til selvmordsratene i ulike distrikter i landet. Til slutt viser han hvordan funnene kan integreres i Durkheims generelle teori om selvmord, anomi og sosial samhandling.
Skogs produktivitet satte ham i en klasse for seg. Mest slående var likevel det brede spekteret av teoretiske, metodologiske og empiriske emner han dekket. I sentrum av innsatsen ligger artikkelen fra 1985. Den hører hjemme blant det beste i norsk sosiologi fordi den stiller konkrete og politisk viktige spørsmål. Deretter gir den et teoretisk begrunnet svar. Men det er også en annen grunn til at vi har valgt å la artikkelen avslutte vår sosiologiske kanon: Den viser hvordan faget er i ferd med å få et nytt repertoar av statistiske metoder. Men de bør ikke bli gjort til et formål i egen rett, men brukes for å belyse konkrete problemstillinger. Ikke alle består testen, men Ole-Jørgen Skog gjør det, i alle sine arbeider. Også med den målestokken er artikkelen om den kollektive drikkekulturen eksemplarisk.
Om Ole-Jørgen Skog (1946-2006)
Skog tok dr.philos-graden ved Universitet i Oslo i 1980 på en avhandling om alkoholkonsumets fordeling i befolkningen og mekanismer som genererer fordelingen. Han arbeidet i en årrekke ved SIFA (Statens institutt for alkoholforskning), blant annet som sjef fra 1988-1994. Han ble professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo i 1995 og virket der til sin død i 2006, avbrutt av en periode som leder ved Senter for høyere studier.
