Det finnes ikke et skarpt skille mellom et uproblematisk alkoholforbruk på den ene siden og alkoholmisbruk eller -avhengighet på den andre. Mange har hva vi vil kalle et risikofylt høyt alkoholforbruk med fare for utvikling av misbruk eller avhengighet og/eller betydelige helsemessige og sosiale problemer som følge av alkoholforbruket. Det er utviklet tiltak for å identifisere denne gruppen og redusere alkoholforbruket deres.
Dette kalles 'kartlegging og tidlig intervensjon' - på engelsk omtales det gjerne som screening and brief intervention, og i NOU 2003:4 som miniintervensjon - og foregår gjerne i primærhelsetjenesten. Når man på grunnlag av en kartlegging av drikkevaner har identifisert pasienter som har et risikofylt høyt forbruk, blir disse tilbudt en mindre og kortvarig intervensjon. Denne består vanligvis av en til tre korte rådgivende samtaler med lege eller annet helsepersonell, hvor pasienten motiveres til å redusere sitt alkoholforbruk.
Redusert alkoholforbruk
Her i Norge har dette tiltaket vært evaluert både med hensyn til kortsiktig og langsiktig effekt. En studie blant personer med et risikofylt høyt alkoholforbruk viste at etter ett år hadde pasientgruppen som ble kartlagt og fikk rådgivning, redusert alkoholforbruket sitt med 50 prosent, mens kontrollgruppen hadde økt sitt alkoholinntak med 20 prosent (Nilssen, 1991). De samme gruppene ble igjen undersøkt ni år senere, og funnene tydet på at tiltaket også bidro til å redusere alkoholforbruket på lengre sikt (Nilssen, 2004).
Siden tidlig på 1980-tallet er effekten av denne type tiltak undersøkt i mer enn 100 metodologisk gode undersøkelser (randomiserte kontrollerte studier), og disse viser gjennomgående at pasientenes alkoholforbruk og alkoholrelaterte problemer reduseres betydelig som følge av tiltaket (Whitlock et al., 2004). De aller fleste av disse studiene har evaluert korttidseffekter, det vil si hvilken effekt man finner etter seks eller tolv måneder etter intervensjonen. De gode effektene synes å være de samme for både kvinner og menn, og de er i liten grad avhengig av intensitet av intervensjonen (en eller flere samtaler) og klinisk setting (om pasienten er i poliklinisk eller annen behandlingssetting) (Wilk, Jensen, & Havighurst, 1997).
Når slik selektert individrettet informasjon til en risikogruppe synes å ha en klart bedre effekt enn informasjonskampanjer rettet mot hele befolkningen, kan det skyldes at pasientene trolig oppfatter risikoen for problemer som betydelig større og nærmere i tid enn hva befolkningen i alminnelighet gjør.
Lite brukt tiltak i Norge
Til tross for at dette er et tiltak med godt dokumentert effekt, ser det ut til at det i begrenset grad blir tatt i bruk i Norge. En spørreundersøkelse blant 1000 norske allmennleger viste at tre av fire ikke brukte noe kartleggingsinstrument (f.eks. spørsmålsinstrumentet AUDIT eller biomarkører, f.eks. leververdier i blodprøver) for å avdekke mulig risikofylt konsum blant pasientene (Nygaard, Paschall, Aasland, & Lund, 2010).
Studien viste at det i første rekke var legenes kjennskap til slike kartleggingsinstrument som var av betydning for om legene brukte dette eller ikke, mens økonomiske insentiv (bedre refusjonsordninger) syntes å være av mindre betydning. På den annen side tydet erfaringer fra Regionprosjektet (et satsingsprosjekt på lokal rusmiddelforebygging) på at også utilstrekkelige økonomiske insentiv nettopp kan være en grunn til at norske allmennpraktikere i liten grad tar i bruk kartlegging og tidlig intervensjon (Baklien et al., 2007).
Sykepleiere kan utføre tiltaket
Foreliggende forskning fra andre land tyder imidlertid på at det neppe spiller noen vesentlig rolle om det er leger eller annet helsepersonell som foretar slik kartlegging og tidlig intervensjon (Babor et al., 2010). Det kan derfor kanskje være mer hensiktsmessig å forsøke å få sykepleiere til å utføre tiltaket her til lands, - i så fall vil muligens barrierene og de økonomiske kostnadene være mindre og mulighetene for å nå bedre ut med et effektivt tiltak være større.
Referanser med lenker
Babor T, Caetano R, Casswell S et al. Alcohol: No ordinary commodity. Research and public policy. Second edition. Oxford: Oxford University Press, 2010.
Baklien B, Pape H, Rossow I et al. Regionprosjektet - nyttig forebygging? Evalueringen av et pilotprosjekt om lokalbasert rusforebygging.(The regional project - useful prevention? Evaluation of a pilot project on community based alcohol and drug prevention) nr. 6/2007. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning, 2007.
Nilssen O. The tromsø study: identification of and a controlled intervention on a population of early-stage risk drinkers. Preventive Medicine 1991; 20: 518-28.
Nilssen O. Long-term effect of brief intervention in at-risk alcohol drinkers: a 9-year follow-up study. Alcohol & Alcoholism 2004; 39: 548-51.
Nygaard P, Paschall MJ, Aasland OG et al. Use and barriers to use of screening and brief interventions for alcohol problems among Norwegian general practioners. Alcohol & Alcoholism 2010; 45: 207-12.
Whitlock EP, Polen MR, Green CA et al. Behavioral counceling interventions in primary care to reduce risky/harmful alcohol use by adults: a summary of the evidence for the U.S. Preventive Services Task Force. Annals of Internal Medicine 2004; 140: 557-68.
Wilk AI, Jensen NM, Havighurst TC. Meta-analysis of randomized control trials addressing brief interventions in heavy alcohol drinkers. Journal of General Internal Medicine 1997; 12: 274-83.
