Slik konkluderer avdøde SIRUS-forsker Einar Ødegård i en upublisert artikkel om norsk narkotikapolitikks historie. Han belyser spesielt hvilken endring som har skjedd i politikkens meningsforankring, fra det moderne narkotikamisbruket kom til Norge på 1960-tallet, frem til i dag.
Smittefare
Ødegård viser hvordan den norske narkotikapolitikken på 60-tallet tok utgangspunkt i at narkotikamisbrukerne representerte en smittefare. I offentligheten ble misbruket framstilt som en epidemi som truet samfunnet. Og bak det hele stod kyniske bakmenn som utnyttet situasjonen. Ut fra dette distanserte blikket var det logisk at politikken fikk sin forankring i rettsregler med klare forbud og strenge straffer.
Misbrukerne som ofre
Ut over på 1980- og 90-tallet endret perspektivet i offentligheten seg. Det skyldtes ikke minst at flere unge døde som følge av sitt misbruk. Media begynte å fokusere på misbrukerne som ofre, og politikken ble etter hvert innrettet mot å hjelpe misbrukerne. Metadonbehandling ble innført som prøveprosjekt i 1992, og etter hvert er en rekke skadereduserende tiltak blitt satt i verk.
Dobbelt budskap
Ødegård omtaler denne perspektivendringen som narkotikapolitikkens kopernikanske vending. Men siden bruk av narkotika fortsatt er illegalt oppstår det en indre motsetning som ikke minst er synlig ved et tiltak som sprøyterommet. Her gir man straffrihet for bruk og besittelse samtidig som man straffer for bruk og besittelse i andre sammenhenger.
Dette doble budskapet kan ifølge Ødegård så tvil om hele narkotikapolitikkens legitimitet. Og i motsetning til tidligere, da slagordet var det enkle: for et narkotikafritt samfunn, vil dagens motsetningsfylte politikk få problemer med å virke mobiliserende.
