Alkohollovens bestemmelser om skjenking til mindreårige og berusete personer skal i første rekke ivaretas av skjenkestedene, men kommunene er også ansvarlige for håndhevelse av disse bestemmelsene. Hvordan kommunene håndhever skjenkebestemmelsene er betinget av i hvilken utstrekning, og på hvilken måte kontrollene utføres, i hvilken grad kontrollene avdekker overtredelser, og hvorvidt dette medfører sanksjoner og eventuelt hva slags sanksjoner.
Lovens krav
I henhold til alkoholloven skal hvert salgs- og skjenkested kontrolleres minst en gang i året, og i sum skal det være minst tre ganger så mange kontroller per år som det er bevillinger. Kommunene bestemmer selv hvordan kontrollen praktisk skal gjennomføres. En stadig vanligere måte å ordne kontrollen på, er å sette den ut til private aktører, først og fremst vaktselskaper. I 2008 hadde to tredjedeler av alle norske kommuner overlatt kontrollen til et vaktselskap eller liknende (Skjælaaen, 2009).
SIRUS' årlige spørreundersøkelse til kommunene gir grunn til å tro at mange kommuner ikke oppfyller lovens krav (Skjælaaen, 2009). Enkelte kommuner hadde ikke hatt salgs- eller skjenkekontroller i det hele tatt i 2008. Andre undersøkelser fra enkelte fylker har også funnet at mange kommuner har liten oversikt over hvor mange kontroller som blir gjennomført, og også at mange kommuner ligger langt under lovens krav til antall kontroller.
35 000 kontroller
Selv om mange kommuner ikke gjennomfører de kontrollene de er pålagt å gjøre, er det noen få som gjør mer enn de er pålagt. Det gjelder bl.a. Bergen og Trondheim. I disse byene ble kontrollene skjerpet etter rapporter som påviste betydelig overskjenking der (Buvik & Baklien, 2006; Lauritzen & Baklien, 2007). I alt foretas det ca. 35 000 kontroller på norske salgs- og skjenkesteder hvert år (Skjælaaen, 2009). I 2008 ble det gjennom disse kontrollene avdekket til sammen 890 overtredelser på skjenkesteder. Noe under en fjerdedel av overtredelsene dreide seg om skjenking til mindreårige eller til berusete personer.
De øvrige avdekkete overtredelsene dreide seg hovedsakelig om brudd på reklamebestemmelser, mangler ved plasseringen av alkoholholdige drikker, økonomiske mangler, mangler ved internkontrollsystemet, brudd på reklamebestemmelser og manglende tilbud om alkoholfri drikke. Til sammenlikning ble det avdekket 165 overtredelser av salgsbestemmelsene i butikker, og en fjerdedel av disse dreide seg om salg til mindreårige. (Skjælaaen, 2009)
Overtredelse avdekkes - hva skjer så?
Hvis det avdekkes overtredelser, er det kommunen som bestemmer om bevillingen skal inndras og eventuelt for hvor lenge. Inndragningen av bevillingen kan gjelde én dag, eller i alvorlige tilfeller ut bevilllingsperioden, men inndragning foren eller to uker er det vanligste. Ofte gir kommunen en advarsel før de går til det skritt å inndra bevillingen. At vilkårene for å fatte vedtak om inndragning er oppfylt, betyr ikke at kommunen har plikt til å inndra bevillingen. Her er altså handlingsrommet stort. Veien fra overskjenking til inndragning er lang, og en rekke betingelser må være oppfylt (Figur 1).
Figur 1 Fra overskjenking til inndragning (hentet fra Lauritzen & Baklien, 2007)
 |
I tråd med at det er en lang vei fra kontroll til eventuell inndragning, ser vi også at et mindretall av avdekkete overtredelser fører til sanksjoner i form av inndragninger av bevilling. I 2008 var det i alt 120 inndragninger av skjenkebevillinger. Ser vi spesielt på Oslo, viser Kommunerevisjonens gjennomgang at det i hovedstaden i løpet av nesten tre kvart år (perioden 1.1-14.9.08) ble avdekket 25 tilfeller av skjenking til åpenbart påvirkete personer, mens det var én enkelt bevillingsinndragning for slike overtredelser (Oslo kommune 2009). I samme periode rapporterte kontrollen om 18 tilfeller av skjenking til mindreårige, og tre inndragninger av denne grunn.
Overskjenking
Flere studier har vist at skjenking til mindreårige og berusete forekommer i betydelig grad, og indikerer dermed at håndhevelsen av alkohollovens bestemmelser neppe er tilstrekkelig. I studier i Bergen og Trondheim har man brukt skuespillere som framstår som svært fulle for å se på omfanget av overskjenking (Buvik & Baklien, 2006; Lauritzen & Baklien, 2007). I disse studiene fikk de tilsynelatende svært fulle gjestene kjøpt alkohol i over 80 % av tilfellene. Også når skuespilleren framsto som så beruset at han eller hun knapt kunne ta vare på seg selv, fikk vedkommende likevel servering.
Overskjenkingsprosenten var lavere tidlig på kvelden, og økte utover natta. I disse studiene har det ikke vært en eneste serveringsnekt i skjenketidens siste time. Lignende studier fra Sverige og Finland har også vist tilsvarende resultater (Wallin, Gripenberg, & Andréasson, 2002; Warpenius, Holmila, & Mustonen). Det er ingen grunn til å tro at situasjonen i Bergen og Trondheim er annerledes enn i andre deler av landet.
Skjenking til mindreårige
Også når det gjelder aldersgrensen for salg og skjenking, har flere studier vist at håndhevelsen er begrenset. De fleste studier av håndhevelsen av aldersgrensen har undersøkt i hvilken grad mindreårige får kjøpt alkohol. Måten dette gjøres på varierer mellom studier. I noen studier har man sendt ut ungdommer som faktisk var mindreårige (til dels godt under aldersgrensen) for å kjøpe alkohol, mens man i andre slike kjøpsstudier har benyttet ungdom som faktisk var over aldersgrensen, men som så klart yngre ut. Det har også vært gjort minst en studie hvor man har spurt mindreårig ungdom om både kjøpsforsøk og faktiske kjøp og ut fra dette beregnet andelen kjøpsforsøk som lyktes.
Det er gjort noen norske studier på dette. I spørreundersøkelser rapporterer mindreårig ungdom at de har lykkes i å kjøpe alkohol på skjenkested i et flertall av de gangene de har forsøkt (Rossow, Storvoll, & Pape, 2007). Man har også funnet at 18-åringer som ser unge ut for alderen, har lyktes i å få kjøpt alkohol i noe under halvparten av tilfellene på skjenkesteder (Buvik & Baklien, 2006). En spørreundersøkelse blant et stort utvalg tenåringer under 18 år fra alle deler av landet, viste at en av tre mindreårige hadde drukket seg fulle på et skjenkested i løpet av det siste året, og at en av ti beruselsesepisoder forekom på et skjenkested (Storvoll, Rossow, & Pape, 2010).
Det kan være overraskende at så vidt få overtredelser av alkoholloven blir avdekket, når vi samtidig vet at det foregår både mye overskjenking og mye salg og skjenking til mindreårige. Mye tyder på at kommunene ikke utnytter det forebyggingspotensialet som burde ligge i strenge og konsekvente sanksjoner. Særlig gjelder det skjenkebevillingene.
Gjennomføring av kontroller
Hvordan lovens kontrollbestemmelser forvaltes i kommunene, preges av økonomiske avveininger. Kontroll er billigere når kontrolløren bruker kort tid på hvert sted, og den er billigere hvis det er én kontrollør som går alene. Ulempen er at én person observerer færre situasjoner enn to personer. I tillegg krever kontroll en rekke vurderinger som det er betryggende å være to om. For eksempel kan en ved mistanke om at mindreårige får servering, eller i tvilstilfeller om hvorvidt en person er åpenbart påvirket eller ikke, diskutere seg i mellom framfor å måtte ta vurderingen selv. Samtidig har en rapport fra to kontrollører en helt annen tyngde.
Når det gjelder hvor lang tid kontrollørene skal bruke på hvert sted, vil en ved å være lenge på et sted på en bedre måte kunne vurdere om salg eller skjenking foregår innenfor lovens rammer. Særlig kan dette være tilfelle om en skal undersøke om det skjenkes til mindreårige eller til personer som er åpenbart påvirket. Det sier seg selv at det koster mer jo lenger tid en estimerer at en kontroll i gjennomsnitt skal vare. Om kommuner er opptatt av å ha billigst mulige kontroller, vil det kunne gå utover kontrollørenes mulighet til å avdekke overtredelser og kunne dokumentere overtredelsen godt.
Hvilke sanksjoner?
Som i beslutninger om hvordan kontrollen skal gjennomføres, har spenningsfeltet mellom den statlige styringen og det kommunale selvstyret betydning for hvordan sanksjonsbestemmelsene praktiseres. Spenningsfeltet synliggjøres i det faktum at sanksjonene ikke utstedes av et rettsapparat, men av lokale politikere. Mens loven er entydig på at det skal kontrolleres et minimum antall ganger, er den mer utydelig når det kommer til sanksjoner på avdekkede overtredelser.
Overtredelse av salgs- eller skjenkebestemmelse kan sanksjoneres med inndragning av bevilling for en kortere eller lengre periode. Selv om loven angir momenter som bør spille inn i vurderingen av hvorvidt det skal foretas inndragning, gir den ingen klare retningslinjer. Det er overlatt til kommunen å avgjøre hvordan overtredelser skal sanksjoneres.
Behov for kunnskap
Vi har altså en alkohollov som burde kunne være et virkningsfullt forebyggingsredskap, og samtidig ser vi at dette redskapet bør kunne utnyttes langt bedre enn i dag. Innenfor rammene av dagens lovverk og maktfordelingen mellom stat og kommune, vil det først og fremst være opplæringstiltak og bevisstgjøring av de lokale aktørene som forvalter alkoholloven som kan endre denne situasjonen. Det dreier seg om politikere som har beslutningsmyndighet i bevillings- og inndragningssaker, kommunale saksbehandlere som har ansvaret for slike saker, og salgs- og skjenkekontrollører. Mye tyder på at alle disse trenger generell kunnskap om innholdet i alkoholloven og lovens forebyggingspotensiale.
De kommunale saksbehandlerne trenger kunnskap om hvordan de kan følge opp salgs- og skjenkekontrollen. De kommunene som kjøper kontrolltjenester fra private firmaer, trenger mer kunnskap om hvordan de kan utforme kravspesifikasjoner slik at kontrollen blir mest mulig effektiv. Kontrollørene trenger kunnskap om hvordan de skal rapportere overtredelser på en slik måte at det ikke er tvil om hva som har skjedd, og også slik at det holder i en eventuell rettssak hvis salgs- eller skjenkestedet anker et vedtak om bevillingsinndragning. Kontrollørene trenger også trening i den vanskelige skjønnsmessige vurderingen av om en person er "åpenbart påvirket av rusmidler", dvs. for beruset til å få kjøpt eller bli skjenket alkohol ut fra lovens krav. Helsedirektoratet har nå satt i gang et prosjekt for å styrke skjenkekontrollen i bred forstand.
Endret maktfordeling?
I et scenario utenfor de nevnte rammene som ligger i dagens lovverk og maktfordeling, kan man også tenke seg andre tiltak som kunne bedre håndhevingen av alkoholloven. Dette er tiltak som forutsetter at den betydelige autonomien som kommunene i dag har på det alkoholpolitiske feltet blir redusert. På andre områder, som helsetjenester og barnevern, er kommunene underlagt en viss kontroll og styring på et høyere administrativt nivå. Slik er det ikke når det gjelder den kommunale forvaltningen av alkoholloven. Når mange kommuner ikke oppfyller lovens krav om antall kontroller, er det ingen instans som griper fatt i det.
Man kunne derfor tenke seg at et tilsyn med kommunenes lovpålagte oppgaver etter alkoholloven ble tillagt for eksempel fylkesmannen, akkurat som fylkesmannen følger med på andre kommunale oppgaver som barnevernet. Likedan kunne man tenke seg at kontroller og sanksjoner av overtredelser ble løftet opp på et regionalt nivå, slik man har det i Finland. Dette ville også gi en distanse til de private relasjoner og næringsinteresser som med dagens ordning kan påvirke beslutningene, særlig i de mindre kommunene. Imidlertid ville nytten av slike tiltak i så fall måtte veies opp mot verdien av det kommunale selvstyret innenfor alkoholpolitikken.
Referanser med lenker
Buvik, K. V., & Baklien, B. (2006). Skal det være noe mer før vi stenger? Evaluering av Ansvarlig vertskap i Trondheim. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.
Lauritzen, H. C., & Baklien, B. (2007). Overskjenking i Bergen. En oppfølgingsevaluering av Ansvarlig vertskap. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.
Rossow, I., Storvoll, E. E., & Pape, H. (2007). Håndheves aldersgrensen for å få kjøpt alkohol? Tidsskrift for Den norske legeforening, 127, 1510-1512.
Skjælaaen, Ø. (2009). Kommunenes forvaltning av alkoholloven 2009 (Administration of the Alcohol act by the municipalities 2009). Oslo: Norwegian Institute for Alcohol nad Drug Research (SIRUS).
Storvoll, E. E., Rossow, I., & Pape, H. (2010). Where do adolescents get drunk? A study of the relative importance of various drinking locations among Norwegian adolescents. Nordic Studies on Alcohol and Drugs, 27(3), 209-221.
Wallin, E., Gripenberg, J., & Andréasson, S. (2002). Too drunk for a beer? A study of overserving in Stockholm. Addiction, 97(7), 901-907.
Warpenius, K., Holmila, M., & Mustonen, H. Effects of a community intervention to reduce the serving of alcohol to intoxicated patrons. Addiction, 105(6), 1032-1040.
