Alkohol er et stoff som lett oppstår naturlig når frukt og bær blir liggende å gjære. Når – og hvordan – folk begynte å kontrollere slike prosesser og produsere øl og vin og andre alkoholholdige drikkevarer, vet vi ikke sikkert, men det er minst 7000 - noen sier mer enn 9000 år siden. Dette er på den tiden Norge begynner å stikke fram i dagen igjen etter siste istid. Ølbrygging var kanskje ikke det første som sto i hodet på nordmennene da dyrkbar jord igjen dukket fram fra isen, men ute i verden var man i full gang med produksjon og konsum av disse gudedrikkene. I Norge ser det ut til at man ble med på festen noe senere, men arkeologiske funn viser at man var i gang for i hvert fall 2500 år siden.
Tidlig regulering
Skjønt festen? Riktignok merket man seg jo de behagelige sider ved å drikke disse gjærede saftene, noe som er lovprist i dikt og sanger helt fra oldtiden, og øl og vin ble sett på som gudenes gave til menneskene. Men både bakrusen og andre uheldige sider ved drikkingen fulgte utvilsomt med allerede fra begynnelsen. Ifølge Bibelen var Noa den første vinprodusent, og han ”drakk av vinen og ble drukken, og han kledde seg naken i teltet sitt”. Selv om Noas sønner, Sem, Kam og Jafet, syntes dette var ille nok, skjedde det nok etter hvert verre ting i alkoholrus enn en smule innendørs blotting. Regulering av bruken ble derfor fort en nødvendighet for at et normalt samfunnsliv skulle kunne opprettholdes.
Drikking var i de fleste kulturer særlig forbeholdt rituelle og religiøse handlinger og feiring av større begivenheter. Men noe må også ha blitt drukket i mindre kontrollerte former, for det kom tidlig lover mot misbruk. De første nedskrevne restriksjonene man kjenner til finnes i den babylonske kong Hammurabis lov og er omkring 3700 år gamle. Lovene tok sikte på å regulere og begrense alkoholkonsumet, og straffen for overtredelse var meget streng, i enkelte tilfeller dødsstraff (Brun-Gulbrandsen 1985).
Norrøn drikkekultur
Selv om vi i Norge startet å drikke alkohol noe senere enn i sørligere strøk med bedre klima for dyrking av råstoff til alkoholproduksjon, så er det ikke noe å si på alkoholforbruket her i nord da det først kom i gang. Den første rangelen Snorre beretter om er da sveakongen Fjolne falt i mjødkaret i fylla og druknet. I det hele tatt er de norrøne sagaer fulle av beretninger om det vi i dag vil kalle overstadig beruselse, med både mord og annen død og fordervelse som resultat, og i den populære forestillingen om vikingene er drikking av øl og mjød en vesentlig ingrediens. Nokså sikkert er det at det i enkelte tilfeller ble drukket rikelig og lenge, ofte i mange dager, men dette var i forbindelse med store begivenheter som fødsler, giftermål, dødsfall og inngåelser av viktige avtaler.
Alle bønder med en gård av en viss størrelse var også pålagt å brygge øl to ganger i året. Dersom bonden unnlot dette i tre år på rad ble han landsforvist og hans eiendommer beslaglagt av kongen og kirken. Men storbøndene skulle ikke bare produsere øl, de hadde også plikt til å innta sin plass i ølhusene og ta del i rituelle drikkelag der de ulike høytider ble feiret og mange viktige avgjørelser ble tatt. Sluntret en mann for mye unna ”drikkeplikten” kunne han også få straff, og ble han så skrøpelig at han ikke var ”ølfør og hestefør” kunne han umyndiggjøres (Brun-Gulbrandsen 1985).
Dette høres litt underlig ut i dag, men historikeren Bjørn Qviller (1996) mener drikkelagene har vært av vesentlig betydning for reguleringen og ledelsen av samfunnene i tidligere tider, både i antikkens Hellas og i de norrøne samfunnene. En vanlig måte å ta viktige avgjørelser på var å drøfte dem under drikkelaget og så møtes etterpå for å se om de avgjørelsene som var tatt under rusen også holdt for en edru bedømmelse. Selv om det kunne gå vilt for seg i ølhusene og ved andre slags gjestebud, var dette viktige institusjoner, og det kom tidlig restriksjoner på alkoholbruken. Ved siden av uformelle normer, som man kjenner fra bl.a. Håvamål og Kongespeilet, kom det også formelle regler som ble nedfelt i Frostatingsloven og Magnus Lagabøters landslov. I Gulatingsloven er det egne bestemmelser om slåsskamp i ølhus og om bevisførselen i forbindelse med drap som ble begått etter at alle var så fulle at ingen kunne utpeke den skyldige (Hauge 1998). Det sier vel sitt at det var behov for slike lover.
Nordisk vs. kontinentalt drikkemønster
Selv om man gjennom disse kildene kan få et inntrykk av at folk gikk i en nærmest endeløs rangel i hele vikingtida og store deler av middelalderen, var nok virkeligheten en helt annen. Korn til øl, for ikke å snakke om honning til mjød, var knappe goder som de fleste måtte bruke til nødvendig livsopphold. Som regel var det bare storbønder og konger som kunne (og måtte) bruke slike varer til alkohol. Det ga prestisje å kunne servere godt øl, eller mjød, og man fikk mer ære jo lenger drikkegildet pågikk. Samtidig var virkningen noe man forbandt med høyere makter av ulikt slag, slik at drikkingen kunne ha et høytidelig og religiøst anstrøk, og også geistligheten kunne delta (Brun-Gulbrandsen 1985).
Det drikkemønsteret som oppsto på denne måten var preget av sterk beruselse i sjeldne situasjoner. I middelhavslandene var nok drikkemønsteret et annet. Der var tilgangen på vin vanligvis rikelig, slik at man ikke trengte å spare opp til et par store rangler i året. Selv om man også der kunne drikke seg beruset ved store anledninger, var det vanligere å nyte vin daglig som del av måltider og ved alskens mindre anledninger. Ofte brukes begrepene ”nordiske” og ”kontinentale” om disse to forskjellige drikkemønstrene, og de er, i hvert fall delvis, rådende den dag i dag (Horverak og Bye 2007).
12 liter ren alkohol per innbygger i 1833
Etter 1814 kom det en periode med et sterk økende alkoholforbruk i Norge, bl.a. som følge av at så å si alle restriksjoner på hjemmebrenning ble opphevet. Men akkurat hvor høyt forbruket ble vet vi ikke. Det ble naturlig nok ikke laget noen alkoholstatistikk som den vi har i dag, men en beregning finner at det i året 1827 ble brent 26 millioner potter brennevin (Fuglum 1972). I 1833 forsøkte Stortingets næringskomité å beregne landets brennevinsproduksjon og kom til 19,6 millioner potter med en gjennomsnittlig alkoholstyrke på 45 prosent. Dette tilsvarer godt og vel 12 liter ren alkohol per innbygger over 15 år (Brun-Gulbrandsen 1985), dvs. nesten 10 ganger så mye brennevin som det drikkes i dag. Selv om forbruket av øl og særlig vin var relativt beskjedent på denne tiden, var i alle fall næringskomiteens beregning en vekker, som i tillegg til de alkoholproblemer som folk selv kunne registrere, ga støtet til en viss holdningsendring. Gjennom 1840-årene vokste det fram en relativt stor organisert måteholdsbevegelse. Videre ble det lagt stadig større begrensninger på hjemmebrenningen, slik at den etter hvert ble mer og mer fabrikkpreget. Den såkalte tilvirkningsloven av 1848 gjorde i realiteten slutt på den lovlige hjemmebrenningen.
Årlig statistikk fra 1851
I 1850 var det bare 40 brennerier igjen i landet, og myndighetene kunne derfor ha god oversikt over produksjonen. Samtidig begynte også den industrielle ølproduksjonen å vokse, og også den var relativt enkel å kontrollere, både økonomisk og med tanke på produksjonens størrelse. Man hadde også god oversikt over den legale importen av alkohol. Dette førte til at Statistisk Sentralbyrå kunne beregne forbruket av både øl, vin og brennevin, og fra 1851 har en (med unntak av 1998) publisert årlige data om hvor mye alkohol det drikkes i Norge (se figur SN1).
Figur 1. Registrert alkoholsalg I Norge 1851 – 2008. Liter ren alkohol per innbygger 15 år og eldre
 |
Statistikken fra Statistisk Sentralbyrå omfatter imidlertid bare det registrerte alkoholforbruket. Det samlede forbruket av alkohol i Norge består også av en annen del, det vi gjerne kaller det uregistrerte forbruket, det vil si lovlig og ulovlig hjemmeproduksjon og lovlig og ulovlig import av ulike drikkevarer. Slik var det også i tidligere tider.
Hjemmebrenning og smugling
De stadig strengere restriksjonene på brennevinsbrenningen som ble innført i 1830- og 1840-årene tok ikke helt knekken på den private hjemmebrenningen. Tvert imot har den levd i mer eller mindre skjul helt opp til i dag. Det samme kan man nok si om smuglingen, men den har kanskje hatt enda større svingninger gjennom tidene, og nådde antakelig sitt klimaks under forbudstiden fra 1919 til 1927. Det var også en bølge av smugling i 1980-åra helt fram til 2003-2004 da et parti sprit som var forurenset med metanol forårsaket 18 dødsfall. Dette førte til at bunnen gikk fullstendig ut av smuglerspritmarkedet, og folk ble også redde for å drikke hjemmebrent.
Den illegale delen av det uregistrerte brennevinsforbruket ble dermed ubetydelig. Til gjengjeld har turister og andre reisendes lovlige import økt kraftig etter hvert som særlig flytrafikken har økt. Denne importen gjelder i stor grad brennevin, men slik import av vin og øl har økt mest i de senere år, kanskje særlig etter at det ble mulig å kjøpe alkohol ved ankomst i Norge. Grensehandelen, særlig fra Sverige, har også økt (Laberg & Nordlund 2009).
Uregistrert forbruk
Å vite nøyaktig hvor mye uregistrert alkohol som konsumeres her i landet er umulig, det ligger i begrepet ”uregistrert”, men på forskjellig vis har vi prøvd å anslå denne del av alkoholforbruket. Data er i hovedsak fra landsomfattende spørreundersøkelser av representative utvalg av befolkningen, der vi spør dels om informantenes egen import, dels om husstandens produksjon av øl og vin, og dels om eget forbruk av uregistrerte alkoholsorter. Grunnen til at vi stiller ulike typer spørsmål om ulike typer uregistrert alkohol, er dels at det er ganske fåfengt å spørre folk om ting alle vet er ulovlig, som for eksempel egen produksjon av hjemmebrent, og dels at vi tror folk lettere husker importen av noen flasker ved en reise eller antall liter de har produsert av vin, framfor å spørre om hvor mye de har drukket av slike varer. Uansett vil slike undersøkelser anslå mengdene for lavt, men det finns måter å prøve å korrigere disse mengdene på (Nordlund 1992; Fugleberg 1997), uten at vi skal gå inn på disse metodene her.
Tabell 1. Beregning av uregistrert alkoholforbruk i 2004 per innbygger 15 år og eldre, i cl ren alkohol
Hjemmebrent 26
Smuglersprit 8
Grensehandel fra Sverige 25
Fra utlandet utenom Sverige 54
All alkohol tatt hjem på reiser 79 --> 79
Hjemmelaget vin 14
Sum 127
Samlet forbruk i dag
Ved den landsomfattende undersøkelsen i 2004 ble det samlede uregistrerte forbruket beregnet til ca 1,3 liter ren alkohol per voksen innbygger (15 år +). I 2009 var det registrerte alkoholforbruket 6,68 liter ren alkohol per voksen innbygger. Oppjusterer vi anslaget for det uregistrerte noe, var altså det totale forbruket i Norge i 2009 over 8 liter, kanskje nærmere 8,5 liter ren alkohol per voksen innbygger. Gjennomsnittsforbruket sier imidlertid ikke alt; forbruket er svært skjevt fordelt. De aller fleste drikker mindre enn gjennomsnittet, men en del drikker betydelig mer. En tommelfingerregel er at den tiendedelen av befolkningen som drikker mest drikker halvparten av all alkoholen (Nordlund 1985).
Brennevin ned – øl og vin opp
Men sammensetningen av forbruket har endret seg sammenlignet med tidligere tider. Selv om hovedmengden av det uregistrerte forbruket fremdeles er brennevin, så er det totale gjennomsnittsforbruket nå dominert av øl, og i stigende grad også av vin. På 1800-tallet utgjorde brennevin den alt overveiende delen av alkoholforbruket. Den gang utgjorde brennevin ca tre fjerdedeler av det registrerte gjennomsnittsforbruket, mens det i 2009 utgjorde under 20 prosent regnet i ren alkohol. Når noen fremdeles regner de nordiske land til det såkalte ”brennevinsbeltet”, som strekker seg fra Russland over Norden til Canada og det nordlige USA, må vi kunne si at det er en foreldet forestilling.
Er det norske forbruket høyt?
Svaret er naturligvis avhengig av hva vi sammenligner med. Sammenligner vi med hvor mye man drakk i gjennomsnitt tidligere har nok forbruket vært vesentlig høyere i perioder, for eksempel i den såkalte ”frihetstiden” etter 1814. Men vi kan også si at vi for tiden drikker mer i gjennomsnitt enn vi har gjort på 130 år. Siden den offisielle statistikkens begynnelse i 1851, er det bare i årene 1875 og 1876 vi har hatt et høyere gjennomsnittlig alkoholforbruk enn vi hadde i 2008 (høyest i 1875, samme år som det norske totalavholdsselskap (DNT) ble stiftet). I norsk målestokk må man derfor kunne si at forbruket for tiden er ganske høyt. Det har også vært sterkt stigende gjennom de siste 15 år; økningen er på over 50 prosent fra 1993. Bildet blir neppe vesentlig endret om vi legger til det uregistrerte konsumet.
Sammenligner vi derimot med forbruket i andre land finner vi at forbruket i Norge er relativt lavt. Det registrerte alkoholforbruket i Norge er lavere enn alle andre land i Europa, også de andre nordiske land. Av de nordiske land er det Sverige, Færøyene og Island som ligger nærmest oss i registrert forbruksnivå, mens Finland og Danmark ligger betydelig høyere (Rusmidler i Norge 2009). Tar vi med det uregistrerte forbruket endres neppe dette bildet vesentlig, kanskje med unntak for sammenligningen med Sverige. Det kan tenkes at vi da kommer på høyde, eller til og med forbi, Island og Færøyene, siden disse neppe har noe særlig grensehandel, mens Sverige, Finland og Danmark har en betydelig større grensehandel enn oss pga. fjerningen av tollrestriksjonene i EU fra 2004.
Fortsatt helgefyll
Til tross for et relativt sett lavt forbruk er ikke alkoholskadene tilsvarende lave. Det skyldes at vi, som nevnt ovenfor, fremdeles i stor grad har et drikkemønster preget av vi drikker relativt sjelden, men at vi til gjengjeld drikker ganske store mengder alkohol per drikketilfelle. I den såkalte ESPAD-undersøkelsen fra 2007, som sammenligner alkoholvanene blant 15-16-åringer i 35 europeiske land, ligger Norge nest lavest både når det gjelder andel som har drukket alkohol i løpet av siste 12 måneder og siste 30 dager, men som nummer fire når det gjelder hvor mye som ble drukket i løpet av den siste dagen de drakk (Hibell m.fl. 2009).
Tilsvarende undersøkelser har vi ikke for voksne, men de studiene som finnes tyder på at også voksne i Norge har dette drikkemønsteret, om enn i noe svakere grad enn ungdommen. ”Kontinentale” drikkevaner, med drikking til mat og ved mange sosiale situasjoner, har nok blitt vanligere, men helgefylla er på ingen måte blitt borte (Horverak 2007). Det gjør at akutte skader knyttet til de enkelte berusningstilfeller dominerer skadepanoramaet i Norge og de andre nordiske land, i større grad enn i Sør-Europa (Ramstedt 2001).
Referanser
Brun-Gulbrandsen, S. (1985) Våre forfedres alkoholbruk. I Arner, O., Hauge,R. & Skog, O-J.: Alkohol i Norge. Universitetsforlaget, Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø.
Fugleberg, O. (1997) Metodiske problemer i forbindelse med estimering av det uregistrerte alkoholkonsumet i Norge. SIFA rapport nr 2/97. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.
Fuglum, P. (1972) Kampen om alkoholen i Norge 1816-1904. Oslo: Universitetsforlaget.
Hauge, R. (1998) Norsk alkohollovgivning gjennom 1000 år. Rusmiddeldirektoratet, Oslo.
Hibell, B., Guttormsen,U., Ahlström, S., Balakireva, O., Bjarnason, T., Kokkevi, A. and Kraus, L. (2009) The 2007 ESPAD Report. Substance Use Among Students in 35 European Countries. Stockholm: The Swedish Council for Information on Alcohol and Other Drugs.
Horverak, Ø. og Bye, E.K. (2007) Det norske drikkemønsteret. En studie basert på intervjudata frå 1973-2004. Sirus-rapport nr 2/2007. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.
Nordlund, S. (1985) Norske drikkevaner. En beskrivelse på grunnlag av offentlig statistikk og survey-data. I Arner, O., Hauge,R. & Skog, O-J.: Alkohol i Norge. Universitetsforlaget, Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø.
Nordlund, S. (1992) Metoder og metodeproblemer ved estimering av alkoholforbruk. SIFA rapport nr. 3/92. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.
Quiller, B. (1996) Rusens historie. Oslo: Det Norske Samlaget.
Ramstedt, M. (2001) Comparative studies on alcohol-related problems in postwar Western Europe. Almqvist & Wiksell International, Stockholm.
