SIRUS » Publikasjoner » Bøker og avhandlinger » 2010 » Drug Policy and the Public Good

I boka Drug Policy and the Public Good, som gis ut på Oxford University Press, har en gruppe internasjonalt anerkjente rusmiddelforskere oppsummert den samlete kunnskapen om effekten av ulike narkotikapolitiske virkemidler. Ingeborg Rossow fra SIRUS har vært med i forskergruppen som har vært ledet av Thomas Babor (USA).

Effektiv narkotikapolitikk
Forskergruppen konkluderer med at de vitenskapelige resultatene som er gjennomgått i boka ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å demme opp for den økende strømmen av globale narkotikaproblemer. De påpeker likevel at mange land ikke bruker de eksisterende ressursene på en best mulig måte. Kunnskapen som er presentert i boka kan i følge forskergruppen være viktig for ledere og beslutningstakere som har mot, kreativitet og overbevisning til å utforme en mer effektiv narkotikapolitikk.

Både legale og illegale stoffer
Det engelske ordet ”drug” dekker ikke bare narkotika, men også legemidler. Forskerne tar for seg bruk og problemer knyttet både til illegale rusmidler og til legale legemidler som misbrukes, og begrepet ”drug policy” favner tiltak rettet mot begge deler.

En betydelig andel av befolkningen har erfaring med bruk av narkotika, men de fleste av dem som har prøvd narkotika, utvikler ikke narkotikaavhengighet eller narkotikarelaterte problemer. I svært mange land er vanedannende legemidler regulert med forskrivningssystem, men man ser likevel at slike legemidler i økende grad unnslipper reguleringen og gir opphav til misbruksproblemer.

Store problemer
Tyngre narkotikabruk er forbundet med betydelig sykelighet, høy dødelighet, og store sosiale problemer. Narkotikabruk er rangert som den åttende viktigste risikofaktoren for tap av friske leveår i den industrialiserte del av verden. Omsetning av narkotika i illegale markeder innebærer også annen kriminalitet og betydelige sosiale problemer.

Forskernes konklusjoner
Bokens viktigste konklusjoner kan oppsummeres i følgende ti punkter:
1. Det finnes ikke ett enkelt narkotikaproblem i de ulike samfunn, og det finnes heller ingen enkel løsning på «narkotikaproblemet».
2. Mange politiske tiltak som påvirker narkotikaproblemer regnes ikke som narkotikapolitikk, og mange spesifikke narkotikapolitiske tiltak har store konsekvenser utenfor narkotikaområdet.
3. Tiltak fra rike land for å minske dyrking av narkotikaproduserende planter i fattige land, har ikke redusert samlet tilgang på eller bruk av narkotika, og vil trolig heller aldri gjøre det.
4. Når stoffer gjøres illegale, kommer man til et punkt hvor strengere håndhevelse og strengere straffer gir liten tilleggsvirkning.
5. Betydelige investeringer i evidensbaserte tiltak til opiatavhengige vil normalt redusere narkotikarelaterte problemer.
6. Forebyggende programmer i skole, familie og samfunn har til sammen en beskjeden virkning, som vil bli vurdert ulikt av ulike interessenter.
7. Debatten om narkotikapolitikk domineres i mange land av falske begrepsmotsetninger som kan villede beslutningstakere med hensyn til omfanget av legitime valg og deres forventede virkning.
8. Utilsiktede virkninger av narkotikapolitikk er vanlig.
9. Det legale farmasøytiske systemet kan påvirke et lands problemer med reseptbelagte medisiner.
10. Det finnes nesten ingen vitenskapelig forskning å støtte seg på i forsøk på å bedre tilførselskontroll og lovhåndhevelse.