Hvorfor alkoholpolitikk?
Lover og regler for å hindre eksesser, skader og problemer har fulgt alkoholen fra de tidligste tider. At slike lover og regler har oppstått må vi anta skyldes at de har vært sett på som nødvendige for å hindre de negative konsekvensene av alkoholbruk, både hos de som drikker, hos uskyldig ”tredjepart” (koner, barn, venner, etc.), eller for samfunnet forøvrig. Konsekvensene var ikke nødvendigvis de samme i tidligere tider som vi ser i dag, ikke fordi alkoholens virkninger har blitt annerledes, men fordi samfunnet har endret seg. Om bonden var aldri så full fant hesten som regel veien hjem selv, men det gjør som kjent ikke biler. Også i dagens samfunn er det mange negative konsekvenser av alkoholbruk. De nye typene av skadevirkninger (for eksempel ved promillekjøring), er ofte vel så dramatiske som de tradisjonelle skadene man alltid har hatt. Derfor har også lovverket blitt utvidet og mer detaljert enn tidligere.
Hensikten med alkoholpolitikken er naturlig nok å redusere skadevirkningene av alkoholbruk. En vesentlig strategi for å oppnå dette er, i tråd med den såkalte totalkonsumteorien, å redusere totalforbruket av alkohol i samfunnet. Virkemidler for dette formål er å legge begrensninger på tilgjengeligheten og høye avgifter på alkohol. I tillegg kommer mange lover og regler som tar sikte på å redusere risikoen for skader og problemer i den enkelte drikkesituasjon. Alkoholpolitikken er i dag en del av en mer helhetlig rusmiddelpolitikk som blant annet også omfatter behandlings- og omsorgsapparatet, men det vil ikke bli omtalt i denne sammenheng. Her vil begrepet alkoholpolitikk bli brukt om de virkemidlene som tar sikte på å hindre skader og at noen skal misbruke alkohol på en slik måte at de trenger behandling, dvs. kontrollpolitikken.
Hvordan begrenses tilgjengeligheten?
Tilgjengeligheten begrenses gjennom det system vi har for omsetning av alkohol. Vinmonopolet har siden starten i 1922 vært en hjørnestein i reguleringen av tilgjengeligheten på vin og (fra 1927) brennevin. Fra 1993 ble også salget av sterkt øl (over 4,75 prosent alkohol) lagt inn under monopolet, og året etter var omsetningen av denne øltypen sunket til mindre enn en fjerdedel av hva den var året før, og en tiendedel av hva den var 10 år tidligere. Riktignok økte det totale salget av øl målt i vareliter, men siden alternativet til det sterke ølet hadde mindre alkoholinnhold (dvs. stort sett pils) gikk det tre år før ølkonsumet målt i liter ren alkohol per innbygger i alderen 15 år og eldre, økte igjen.
Inntil 1996 omfattet monopolordningen både produksjon, import, eksport og engrossalg av vin og brennevin. Etter press fra EU ble disse opphevet fra 1.1.1996. Unntatt var monopolet på produksjon av brennevin som besto til 2001. Vinmonopolet har nå bare monopol på detaljsalget av vin, brennevin og sterkt øl. Det er imidlertid dette som berører folk flest, og som derfor må anses som det alkoholpolitisk viktigste.
Press mot monopolene
I løpet av 1990-årene, bl.a. inspirert av EU-debatten og EUs syn på monopoler, var det mange som så for seg muligheten til å oppløse monopolordningen, særlig for vin. Som det framgår av figur 1 var det i 1990 ca 43 prosent av befolkningen over 15 år som ønsket vin i dagligvareforretningene, mens den tilsvarende andelen kom opp i ca 68 prosent omkring årtusenskiftet (1998 og 2001). Det var imidlertid aldri noe flertall for å få brennevin i dagligvarebutikkene; stort sett lå andelen som var positive til dette rundt 20 prosent av befolkningen over 15 år.
 |
Figur 1. Prosent som ønsker at vin og/eller brennevin skal selges i vanlige matvarebutikker, på Vinmonopolet som nå, eller ikke i det hele tatt
Også i Sverige var det mange som ønsket vin i dagligvarebutikkene, og mange mente at EUs regler gjorde det umulig med de nordiske alkoholmonopolene. En svensk handelsmann, Harry Franzén, brøt bevisst de svenske monopolbestemmelsene ved å selge vin i sin egen dagligvarebutikk ved to anledninger i 1994 og 1995. Dette ble imidlertid stoppet og etter hvert brakt inn for EU-domstolen, som avgjorde at detaljmonopolene på alkohol kan beholdes så lenge de ikke fører til diskriminering av importerte produkter til fordel for innenlandske varer.
Selvbetjente pol
Formelt sett var altså de nordiske detaljmonopolene reddet etter dommen i den såkalte Franzénsaken i 1997. Det økende presset for å få avmonopolisert vinomsetningen bekymret imidlertid ledelsen i det norske Vinmonopolet, og i 1998 ble det lansert en plan for å snu denne trenden. Planen gikk ut på å åpne flere Vinmonopolbutikker (først 50 nye, så 20 til, og deretter ingen formell begrensning), og å innføre selvbetjening.
Effekten av selvbetjening ble evaluert ved at seks par av byer ble valgt ut slik at to og to var så like som mulig på alle vesentlige områder. Deretter ble det ut fra loddtrekning innført selvbetjening i Vinmonopolbutikken(e) i én by i hvert par. Utviklingen i salget ble så sammenlignet i byene med og uten selvbetjening (Horverak 2002). Selv om evalueringen viste at alkoholsalget økte med 10-12 prosent i de byene som hadde selvbetjening, noe også tilsvarende undersøkelser i Sverige hadde vist (Skog 2000), bestemte regjeringen i 2001 at selvbetjening kunne innføres i alle Vinmonopolets butikker.
Figur 2. Utviklingen i antall vinmonopolbutikker fra 1951, og i antall av disse som er selvbetjent
 |
Figur 2 viser utviklingen i antall Vinmonopol-butikker fra 1951, og hvor mange som fra 1999 har blitt selvbetjent. Fra 1998 har det nesten vært en fordobling i antallet butikker, og så å si alle er nå selvbetjent. Det er vanskelig å si hvor mye denne utviklingen har slått ut på alkoholkonsumet, men i alle fall har ønsket om privatisering av vinsalget gått sterkt tilbake slik det framgår av figur 1, og er nå tilbake til nivået fra 1990. Vinmonopolet som distribusjonssystem for alkohol synes altså reddet, selv om det kan ha vært medvirkende til en viss økning i alkoholkonsumet. Imidlertid ville en privatisering av vin- og eventuelt brennevinsomsetningen, høyst sannsynlig ført til en enda større økning i forbruket (Skog, Horverak, Nordlund & Norström 1993).
Hvordan er prisnivået i Norge?
En annen type virkemiddel for å begrense totalforbruket av alkohol er å holde høye priser gjennom skattlegging av produktene. Dette har tradisjonelt blitt gjort i de nordiske landene, og mange økonometriske undersøkelser viser at dette er effektivt (Österberg 1995). Men bruken av dette virkemidlet har klare begrensninger. Etter at Sverige og Finland ble med i EU ble det et stadig sterkere press på alkoholprisene fra andre deler av det indre marked der prisene var langt lavere. Så lenge de nordiske landene kunne opprettholde visse kvoter for skattefri import av alkohol ved reiser, var det til en viss grad mulig i stå imot presset, men da alle restriksjonene i EU falt bort fra 2004 (så lenge man kunne sannsynliggjøre at varene var til eget eller familiens private forbruk) ble dette mye vanskeligere.
Danmark satte ned avgiftene på brennevin med 45 prosent fra oktober 2003, og fra mars 2004 reduserte Finland avgiftene på brennevin med 44 prosent, hetvin med 40 prosent, vanlig vin med 10 prosent og øl med 32 prosent. Sverige har også gjort noen tilpasninger, bl.a. en 39 prosent reduksjon av ølavgiften i 1997 og en 19 prosent reduksjon i vinavgiften i 2001, men har ellers i stor grad holdt stand mot prispresset fra de andre EU-landene. Også Norge har merket presset, særlig i form av grensehandel, og har redusert alkoholavgiftene. De største reduksjonene har vært for hetvin der avgiften ble redusert med 46 prosent i 2000 på grunn av en omlegging i skattereglene, og for brennevin der avgiftene ble redusert med til sammen 25 prosent i toårsperioden 2002 og 2003.
Økt grensehandel
Det er ikke tvil om at handelen med alkohol over grensene i EU har økt kraftig, og er et problem for de landene i EU som ønsker å beholde høye avgifter som et alkoholpolitisk virkemiddel. Det samme gjelder til en viss grad også for Norge, men Norge har iflg. EØS-avtalen rett til å ha restriksjoner på de reisendes import av alkohol. Reglene er nå slik at det er lov å ta med inntil 1 liter brennevin (drikk med 22-60 prosent alkohol), 1,5 liter vin (drikk med 2,5-22 prosent alkohol) og 2 liter øl (2,5-4,7 prosent alkohol) avgiftsfritt inn i landet. Eventuelt kan brennevinet byttes med ytterligere 1,5 liter vin, og man kan også bytte kvotene for både brennevin og vin til 5 liter øl (2 liter må ha under 4,7 prosent alkohol). Disse kvotene har eksistert i mange år, bortsett fra at vinkvoten ble økt med 50 prosent (fra 2 til 3 liter for full kvote) fra 1.6.2006.
Det er imidlertid åpenbart at mange tar med litt mer enn kvoten tillater, og at noen også tar sjansen på å bringe med seg vesentlig mer. I en undersøkelse i 2002 svarte 21 prosent av alle som hadde vært utenlands at de hadde tatt med mer enn kvoten tillater minst en gang i løpet av siste 12 måneder, men denne andelen er redusert i de senere år og var i 2007 nede på 12 prosent (Lavik & Nordlund 2009). Årsaken kan være mer sikkerhetskontroll på flyplasser, og at man etter 2005 har fått flere flyplasser der avgiftsfri alkohol kan handles ved ankomst der det ikke gis anledning til å kjøpe mer enn kvoten tillater. Grensehandelen fra Sverige har også økt kraftig det siste ti-året, men grensehandelen omfatter også matvarer og mye annet i tillegg til alkohol. Det er ikke tvil om at dette koster Norge store summer i tapte skatteinntekter hvert år (ibid.).
Alkoholpolitikk i kommunene: salg og skjenking
De virkemidlene vi har nevnt til nå er statlige, sentralt regulerte tiltak. Alkoholloven åpner imidlertid for store lokale variasjoner ved at de enkelte kommuner forvalter praktiseringen av en del andre virkemidler. Det gjelder særlig kommunenes tildeling av bevillinger for salg og skjenking, og regulering av åpningstider for salg og skjenking. I løpet av de siste par ti-årene er disse åpningstidene vesentlig utvidet. Også kontrollen med hvordan bevillingene og åpningstidsbestemmelsene etterfølges er i hovedsak et kommunalt ansvar, og det samme er adgangen til å inndra bevillinger for kortere eller lengre tid ved overtredelser av vilkår og bestemmelser.
Antall bevillinger har økt betydelig. For skjenkesteder er det snakk om en fordobling i løpet av de siste 20 år, samtidig som bevillingene i større og større grad gjelder alle typer alkohol (Lauritzen 2008). At bestemmelsene ofte brytes er klart dokumentert (Lauritzen & Baklien 2007; Baklien, Pape, Rossow & Storvoll 2007), men inndragninger er likevel sjeldne (Hauge & Lohiniva 2002, Lauritzen 2008). Slagordet om at bevillinger skal være lette å få og lette å miste er med andre ord bare halvveis realisert. Kravene for å få bevilling ble imidlertid skjerpet ved endringene i alkoholloven i 1997. Dette kan ha bidratt til noe bedre forhold i serveringsbransjen som lenge har hatt ord på seg for å være arena for mange typer ulovligheter (Axelsen 2001; Hauge & Lohiniva 2002).
En spesiell type lokalt salgssystem for øl er det man kaller kommunalt eller privat ølmonopol. Et kommunestyre kan opprette dette ved å innvilge bare én salgsbevilling for øl, og nekte alle andre søkere. Dette kan imidlertid rammes av bestemmelser om likebehandling, så det er derfor vanlig at et spesialutsalg opprettes i slike tilfeller. Slike ordninger har vært forsøkt flere steder, bl.a. i byer som Tromsø, Bodø, Molde, Ålesund, Kristiansund og Notodden, men er senere stort sett avviklet.
Begrense det risikofylte forbruket
Selv om reduksjon av totalkonsumet er en vesentlig strategi for å redusere skadevirkningene av alkohol, er det på ingen måte den eneste. Det er nemlig slik at totalkonsumet i Norge, sett i internasjonal målestokk, allerede er ganske lavt. Det typiske i Norge er skadevirkninger knyttet til vår måte å drikke på, dvs. fylla. Mange lover og regler tar derfor sikte på å regulere vår drikkemåte, og å begrense drikking i spesielt risikofylte situasjoner, som ved bil- og båtkjøring, og ved utøvelse av spesielle yrker, for eksempel for piloter og yrkessjåfører. For bilkjøring ble promillegrensen senket fra 0,5 til 0,2 promille i 2001. Også aldersgrensene for salg og skjenking av alkohol er begrunnet mer ut fra en vurdering av risiko for akutte skader enn med tanke på å redusere det totale konsumet i samfunnet. Det samme kan sies om de reglene som gjelder for serveringsbransjen, selv om jo disse reglene brytes ganske ofte. Det er eksempelvis dokumentert at det ofte serveres alkohol til folk som er for unge eller som er åpenbart beruset (Holt og Bye 2004; Baklien, Pape, Rossow og Storvoll 2007; Lauritzen og Baklien 2007).
Er norsk alkoholpolitikk restriktiv eller liberal?
Svaret er naturligvis avhengig av hva man sammenligner med. Det er ikke tvil om at politikken er liberal i dag sammenlignet med for noen ti-år siden, og særlig hvis man for eksempel sammenligner med forbudstida. Den er også liberal sammenlignet med landene i den muslimske verden. Men sammenligner vi med resten av den vestlige verden, er norsk alkoholpolitikk utvilsomt ganske restriktiv.
Det første, og ofte det mest slående eksemplet på forskjeller er prisnivået. Norge har, som nevnt, valgt å legge høye avgifter på alkohol, og selv om dette virkemidlet er påvist å være effektivt for å begrense forbruket, har det åpenbart sine begrensninger i form av muligheten for økt uregistrert konsum. Likevel har man i Norge, som det framgår av figur 3, klart å holde avgiftene, og dermed prisene, høye i forhold til de fleste andre land. Bare Island, som knapt har grensehandel av vår type, kan konkurrere med oss i høye avgifter.
Figur 3. Alkoholavgifter i noen europeiske land. Euro per liter ren alkohol, mai 2004
 |
Kilde: European Conferderation of Spirits Producers (CEPS)
Figuren er basert på tall fra mai 2004, dvs. etter at Danmark og Finland satte ned sine avgifter vesentlig, men også etter at Norge reduserte avgiftene på hetvin (såkalte mellomprodukter) og brennevin vesentlig (se ovenfor). Tidligere var nok avgiftsnivået i de nordiske landene mer likt, men det er liten tvil om at reglene for det indre marked i EU har bidratt til at dette har endret seg. For øvrig kan man merke seg at øl, mellomprodukter (stort sett hetvin) og vin avgiftsbelegges likt per liter ren alkohol i Norge. Dette skjedde etter ulike omlegginger av avgiftsberegningene i løpet av 1990-årene fram til 2000, delvis som tilpasning til EU. Fra 1. januar 2004 blir også alt brennevin over 0,7 prosent styrke[1] beskattet på grunnlag av alkoholstyrken, men med en høyere avgiftssats enn øl og vin. Dette førte bl.a. til at prisen på ”rusbrus” økte fra samme dato.
ECAS skalaen for måling av ”strenghet” i alkoholpolitikken
Også i andre deler av alkoholpolitikken skiller Norge seg ut som nokså restriktiv. Vi har vært inne på de ulike virkemidlene ovenfor, men skal nå se på disse samlet. I den såkalte European Comparative Alcohol Study (ECAS) ble det samlet inn data fra 15 europeiske land, inkludert Norge, om ulike sider ved kontrollpolitikken. Det ble så laget en skala som skulle måle ”strengheten” i alkoholpolitikken i disse landene (Karlsson og Österberg 2001). Skalaen er basert på følgende hovedelementer:
- Kontroll av produksjon og engross-salg (max 3 poeng)
Statlig monopol, lisensieringssystem
- Kontroll av distribusjonen (max 7 poeng)
Statlig monopol, lisensiering og andre restriksjoner for salg og skjenking, restriksjoner på salgsdager og salgstider, o.l.
- Personkontroll (max 3 poeng)
Aldersgrenser for salg og skjenking
- Kontroll av markedsføring (max 2 poeng)
Restriksjoner på alkoholreklame, reklameforbud
- Atferdskontroll (max 3 poeng)
Forbud mot promillekjøring (Promillegrense)
- Politikk for forebygging (max 2 poeng)
Nasjonalt program eller institusjon for forebygging/undervisning
Maksimum: 20 poeng
(En mer detaljert beskrivelse av skalaen er presentert av Karlsson og Ôsterberg (2001))
Det er klart at vektingen av de ulike elementene i alkoholpolitikken i stor grad er et skjønnsspørsmål. Andre forsøk på å lage slike skalaer har lagt mer vekt på andre elementer, og disse kan derfor komme ut med en litt annerledes rangering av de ulike landenes alkoholpolitikk enn denne (Karlsson og Österberg 2001). Denne skalaen er imidlertid den nyeste og er, i motsetning til andre skalaer, brukt til å studere endringer i alkoholpolitikken over en periode på 50 år. For å få fram hvordan alkoholpolitikken har endret seg i ECAS-landene i denne perioden, viser vi her poengberegningene for årene 1950 og 2000 grafisk (figur 4).
Figur 4. Omfang og restriktivitet i alkoholpolitikken i noen europeiske land i 1950 og 2000
 |
Kilde: Karlsson & Osterberg, 2001
Landene nærmer seg hverandre
Landene er ordnet etter hvor mange poeng de fikk i 2000. Norge fikk da 17 poeng, som var det høyeste. Norge hadde også i 1950 17 poeng, det samme som Finland, men da hadde Sverige 17,5 poeng og hadde ifølge denne skalaen den mest restriktive alkoholpolitikken. Femti år senere har både Sverige og Finland gått litt ned i antall poeng, men de skandinaviske landene holder seg likevel på topp. Det som er mer oppsiktsvekkende er skjerpingen som har skjedd i landene lenger sør i Europa. I 1950 skåret Spania faktisk null på denne skalaen; de brukte med andre ord ingen av virkemidlene som er referert ovenfor. I 1950 skåret Portugal og Frankrike 1 poeng. Femti år senere er situasjonen en helt annen. Alle landene bruker nå ulike restriktive virkemidler i alkoholpolitikken, og det er Hellas og Østerrike som nå skårer lavest med 7 poeng.
Det har altså skjedd en kraftig økning i bruken av restriktive virkemidler i Europa, bortsett fra i de skandinaviske land der politikken har vært stabil eller blitt noe mindre restriktiv. Nå er det åpenbart at denne skalaen (som andre skalaer) er temmelig grov; den sier bare at de ulike virkemidlene er på plass og i bruk, og lite om i hvilken grad de brukes. Som vi har beskrevet ovenfor har det også skjedd en viss liberalisering i Norge, men den fanges altså ikke opp av denne skalaen. Likevel illustrerer nok bildet vi har gitt ganske godt de store trekk i utviklingen for alkoholpolitikken i Europa fra 1950 fram til årtusenskiftet.
Figur 5.Alkoholpolitikkens omfang og restriktivitet, og gjennomsnittsforbruket av alkohol i noen europeiske land Politikken målt med ECAS skalaen, alkoholkonsumet i liter ren alkohol per innbygger
 |
Kilde: Karlsson & Osterberg, 2001 og World Drink Trends 2003
Sammenhengen mellom politikk og forbruk
Så kan vi spørre hvordan alkoholpolitikken virker på alkoholforbruket. I figur 5 har vi vist grafisk hvordan alkoholpolitikken i de ulike landene i 2000 (de samme søylene som i figur 4) forholder seg til det registrerte gjennomsnittsforbruket per innbygger i de samme landene (2001). Vi ser det er en ganske sterk sammenheng mellom bruk av alkoholpolitiske virkemidler og restriktivitet (målt med ECAS-skalaen) og alkoholforbruk; der det er strengest alkoholpolitikk er forbruket lavest. Sammenhengen er ikke perfekt, men det er nok heller ikke de data figuren bygger på, og dessuten er det åpenbart mange faktorer som påvirker alkoholkonsumet i tillegg til alkoholpolitikken. Det er også vanskelig å avgjøre hvordan den kausale sammenhengen er.
Mange vil nok imidlertid hevde at det er politikken som påvirker forbruket, og ikke omvendt. Dette er vel også mest sannsynlig etter som det er vanskelig å tenke seg at et lavt forbruk skulle gjøre politikken strengere, og vice versa. Derimot kan det tenkes at både en restriktiv politikk og et lavt forbruk henger sammen med en mer generell bakenforliggende variabel som kan kalles ”generell restriktivitet”, med andre ord at både forbruk og politikk er uttrykk for et utbredt generelt trekk ved kulturen. Det fins imidlertid eksempler på at endringer i politikken fører med seg endringer i konsumet; særlig tydelig er dette i ekstreme situasjoner der prisene eller tilgjengeligheten blir drastisk endret (Nordlund 1985). Det er derfor rimelig å ta den statistiske sammenhengen som er illustrert i figur 4 som en indikasjon på at politikken i seg selv er en medvirkende årsak til forbrukets størrelse. En slik tolkning ligger nok også til grunn for de endringer vi har hatt i alkoholpolitikken i de fleste land etter 1950.
Referanser
Axelsen, N.K. (2001) Skjenking i grenseland. Strategier, tiltak og lovgivning mot økonomisk kriminalitet i skjenkesteder i de nordiske land. SIRUS rapport nr 2/2001. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.
Baklien, B., Pape, H., Rossow, R. og Storvoll, E.E. (2007) Regionprosjektet – Nyttig forebygging? Evaluering av et pilotprosjekt om lokalbasert rusforebygging. SIRUS rapport nr 6/2007. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.
Hauge, R. og Lohiniva, R.J.B.L. (2002) Bevillingssystemet som alkoholpolitisk virkemiddel. En evaluering av endringene i alkoholloven i 1997. SIRUS rapport nr 3/2002. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.
Holt, P. og Bye, E.K. (2004) Evaluering av Ansvarlig vertskap i Bergen 2000-2003. SIRUS rapport nr 1/2004. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.
Horverak, Ø. (2002) Selvbetjente vinmonopolutsalg. En evaluering. SIRUS rapport nr 2/2002. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.
Karlsson, T. og Österberg, E. (2001) A scale of formal alcohol control policy in 15 European countries. Nordisk alcohol- & narkotikatidskrift (English supplement), 18: 117-131.
Lauritzen, H.C. og Baklien B. (2007) Overskjenking i Bergen – en oppfølgingsevaluering av Ansvarlig vertskap i Bergen. SIRUS rapport nr 5/2007. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.
Lauritzen, H.C. (2008) Alkoholpolitikk – et kommunalt ansvar. I Bryni, A. (red) Rusmidler i Norge 2008. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.
Lavik, R. og Nordlund, S. (2009) Norway at the border of EU – Cross-border shopping and its implications. Nordic Studies on Alcohol and Drugs, 26: 205-231.
Nordlund, S. (1985) Priser og tilgjengelighet som alkoholpolitiske virkemidler. I Arner, O., Hauge, R. og Skog, O.-J. Alkohol i Norge. Universitetsforlaget.
Skog, O.-J., Horverak, Ø., Nordlund, S., Norström, T. (1993) Vurdering av konsekvenser av ulike endringer i omsetningsform og priser for alkohol i Norge. SIFA rapport nr 4/93. Oslo: Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning.
Skog, O.-J. (2000) An Experimental Study of a Change from Over-the-Counter to Self-Service of Alcoholic Beverages in Monopoly Outlets. Journal of Studies on Alcohol, 61: 95-100.
Österberg, E. (1995) Do alcohol prices affect consumption and related problems? In Holder, H.D. and Edwards, G. (eds.) Alcohol and Public Policy. Evidence and Issues. Oxford University Press.
Österberg, E. og Karlsson, T. (2001) Alcohol policies in EU Member States and Norway in the second half of the twentieth century. In Österberg, E. og Karlsson, T. (eds.) Alcohol Policies in EU Member States and Norway. A Collection of Country Reports. National Research and Development Centre for Welfare and Health, Helsinki, Finland.
[1] Alle drikkevarer som inneholder tilvirket alkohol, ublandet eller i blanding med andre vesker (men med over 0,7 prosent alkohol), og som ikke er vin, er definert som brennevin. Dessuten alle drikkevarer med mer enn 22 prosent alkohol.
